Mitt inkompetansenivå

Aller først skal jeg dele en liten ting med dere: Når jeg skriver disse små betraktningene, så er det veldig ofte det som jeg kaller «Fritt etter innfallsmetoden». 

Noen ganger – egentlig ganske sjelden – så har jeg en ide om hva jeg skal skrive om, gjerne med mange punkter og ideer som jeg kan utbrodere. Mens andre ganger – kanskje de fleste gangene – har jeg bare en vag idé og så blir det litt til underveis. 

Jeg husker en av gangene hvor idétørken var særlig merkbar og jeg klagde min nød til redaktøren i Saltenposten. Han sa «Ja, men så skriv om det da. Skriv om at du ikke har noe å skrive om.» Jeg måtte si, som sant var, at det syntes jeg hørtes ut som bare sånn passelig underholdning for Saltenpostens lesere.

Denne gangen har jeg en slags idé, eller i alle fall et uttrykk, som jeg starter med. Så får vi se hvor vi ender før antall tildelte tegn er brukt opp.

Et uttrykk som jeg har tenkt ganske mye på i det siste er uttrykket «Inkompetansenivå». I deler av arbeidslivet er det gjerne slik at hvis man er flink i jobben sin og legger ned en solid innsats over tid, så blir man forfremmet til en mer ledende stilling. Og hvis det nå skulle vise seg at man er flink også der, så kan det hende man blir forfremmet igjen. Og sånn fortsetter det – så lenge man er flink. Men hva skjer når man har blitt forfremmet så langt opp at man ikke er flink i jobben lenger? Jo – da blir man værende der. I en jobb man ikke er spesielt egnet til – fordi man var flink på nivåene lenger «ned» på karrierestigen. Man blir altså forfremmet helt opp til sitt eget inkompetansenivå.

Karikert? Jo – helt sikkert. Men vi skal vel ikke tenke oss så veldig lenge om før vi kommer på noen som kanskje burde vært et hakk eller to lenger ned i hierarkiet. Så er det naturligvis også slik at det i mange tilfeller kan være både bra og sunt å utfordre seg selv med nye oppgaver og pushe litt på sine egne grenser. Det er vel ganske nødvendig hvis man skal utvikles. Jeg vil ikke si at noen av oss har godt av det og andre ikke, men heller si at noen ganger har vi godt av det, andre ganger ikke.

Jeg for min del er rimelig overbevist om at jeg så vidt slapp unna å finne ut av mitt inkompetansenivå. Noen vil kanskje hevde at jeg allerede har funnet det, men jeg føler i alle fall at jeg kan gjøre en forholdsvis god jobb der jeg er nå. For snart to år siden søkte jeg på stillingen som prost i Salten prosti. Og for de som lurer – prosten er leder for prestetjenesten i sitt prosti og en slags mellomleder mellom sokneprestene og biskopen. Salten prosti består forresten av Beiarn, Saltdal, Fauske, Sørfold og Steigen. Jeg husker at jeg i prosessen rundt den tilsettingen ofte snakket om Motarbeider.no (let dem opp) sin tese om mellomledere. «Etter godt utført arbeid og lang og tro tjeneste har du nå endelig blitt forfremmet til mellomleder. Det betyr at du har kommet i en posisjon hvor det er naturlig å bli sparket både ovenfra og nedenfra. Det er jo for spesielt interesserte». Men jeg søkte likevel.

Og fikk jobben. Men så ville skjebnen, VårHerre og Opplysningsvesenets Fond det annerledes og jeg ble værende i sokneprestjobben. Og sett fra der jeg sitter i dag, vil jeg jo bare si «Takk og pris for det». Det er mange og gode grunner til at jeg nå setter enda mer pris på arbeidshverdagen min som sokneprest. Det ene er at Den Norske Kirke står midt i en omstillings- og innstrammingsprosess. Den skal jeg ikke kjede verken dere eller meg selv med. Det andre er at vi i stedet for meg fikk en prost som definitivt er på rett sted i den jobben. En som faktisk er på sitt kompetansenivå – i sterk kontrast til hva jeg føler jeg ville ha vært. Det tredje – og aller viktigste er at jeg har verdens beste jobb. Det er mulig jeg har sagt det før og det er mye mulig jeg kommer til å si det igjen. Jeg har verdens beste jobb.

Og hvorfor har jeg det? Svaret er enkelt: På grunn av dere! Dere aner rett og slett ikke hvilket privilegium det er å få lov til å være sokneprest i Salten prosti. Selv om jeg er ansatt med særskilt tjenestested Sulitjelma og Valnesfjord, så er jeg så heldig å få reise rundt i hele Salten og treffe dere. Og hvordan kan jeg si med sikkerhet at dere ikke vet hvor bra det er? Jo – for hvis dere hadde visst det, så hadde vi ikke hatt to ledige prestestillinger i Salten. Hadde dere ant bare litt av hvilken fantastisk arbeidshverdag det er å møte dere i sorg og i glede, så hadde det vært kø på utdanningsstedene som utdanner prester.

Uke etter uke, måned etter måned får jeg lov til å komme tett innpå mennesker i forbindelse med dåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. I tillegg kommer alle de flotte menneskene som fra tid til annen dumper ned i stolen på kontoret mitt og forteller meg hvorfor livet halter, står i stampe, eller leker. Det er en slags magi i den presterollen (eller kanskje er det prestesnippen på skjorta) som gjør at mennesker åpner seg og forteller. Det er noe av det fineste jeg vet. Av og til er det naturligvis hjerteskjærende trist det jeg får høre, men da er det også dypt meningsfullt at de som forteller får lov til å gjøre det.

Så der er mitt kompetansenivå. Eller i alle fall trivselsnivå. Og jeg er såpass enkelt satt sammen at jeg tror at den jobben man trives i, den har man bedre forutsetninger for å gjøre bra.

Fritt etter innfallsmetoden var utgangspunktet. Det endte opp – som det ganske ofte gjør når jeg skriver – som en liten hyllest av menneskene jeg treffer hver dag.

Det synes jeg dere skal ta til dere.

Ukas spaltist er gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy, snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.