Meningen med livet er 42

Da jeg i min ungdom leste boken A Hichhikers Guide to the Galaxy, av Douglas Adams bet jeg, som alle de andre 14 millionene menneskene som har lest boka, meg merke i at meningen med livet er noe så enkelt som 42.

I boken programmerer en superdatamaskin kalt Deep Thought seg selv til å finne svaret på "det ultimate spørsmålet om livet, universet og alt". Etter syv og en halv millioner år med beregning gir den svaret: 42. Problemet er at ingen vet hva det egentlige spørsmålet er.

Jeg kunne da, heller ikke vite at det kom til å gi utrolig mye mer mening for meg i framtiden enn jeg kanskje kunne, eller kan forstå.

Tallet 42 har også igjennom historien blitt tilegnet mening, og funnet mening i for mange ulike folkegrupper og kulturer. For eksempel forteller numeroligensverden.no at "Gamle Egypt var delt inn i 42 distrikter. Det var også 42 hellige veier i gamle Peru", og så videre. Har det en dypere mening tross alt?

Ifølge Chat GPT, har forfatteren Adams senere sagt at han valgte tallet 42 helt tilfeldig, uten noen dypere mening – det bare hørtes morsomt ut. Likevel har tallet fått kultstatus og brukes ofte som en humoristisk eller nerdete referanse til eksistensielle spørsmål.

For meg personlig, har det uansett fått og opprettholdt sin magiske status de siste årene, uten noen sjans for at noe vil endre på det.

42 var nemlig det antallet runder jeg hadde reist rundt sola før jeg endelig, sammen med mitt livs store kjærlighet, for første, og så langt eneste gang ble mamma.

Det er ingen selvfølge å få lov til å bli mamma, og det er ikke alle forunt. Det var en tid hvor jeg selv ikke viste om jeg skulle få lov til å være så heldig. Det er noe jeg tenker på nesten hver dag.

Likevel. Det å bli mamma som godt voksen, var absolutt den best måten jeg kunne ha gjort det på. Og det å bli mamma i såpass voksen alder, mener jeg har en hel rekke positive følger ved seg.

Det å bli mamma for første gang, fører med seg utrolig mye usikkerhet og tvil på egne ferdigheter. Så jeg er glad for at jeg i tilfeldighetenes navn, ventet med det til jeg var trygt plassert på en solid grunn, hvor jeg kunne møte disse utfordringene på en best mulig måte.

Jeg ser mine langt yngre søskenbarn og andre i familien som får små når de selv er i 20-årene, og det imponerer meg. De gjør det tilsynelatende helt knakende godt, og guider sine søte små med stødig hånd de første årene i livet.

Både min og min kjærestes mødre var rundt 20-årene da vi ble født, og jeg vil påstå at det ble ok folk av oss begge to, kanskje både på grunn av og på tross av dette.

Men så godt som jeg kjenner meg selv, så tenker jeg at jeg trengte disse årene på å bli den personen, som kan gjøre en beste mulige jobb for min lille.

Nå er det veldig mange kvinner og menn der ute i verden som også tenker at det å bli mamma eller pappa, nettopp ikke er meningen med livet. Og det har alle hver sin rett til å mene det de vil om.

For meg ble det i alle fall sånn, at 42 var det absolutt beste stedet jeg kunne være når jeg skulle få oppleve meningen med livet for min del.

I tillegg er det en slags funfact at min farmor, faktisk var 42 år det året jeg ble født. Så hun var altså like gammel da hun ble bestemor, som jeg var da jeg ble mamma. Livet er finurlig.

Hva kan jeg si, noen av oss trenger bare litt mer tid til å finne akkurat han som er bra nok til å bli medskaper til det største mirakel og nydeligste menneske, som har sett dagens lys.