- Kanskje en trampoline hadde vært noe?

Vel, da blir det selvfølgelig svømming på egen risiko da, mens Beiarelva SA strever med en økonomisk situasjon som er like stri som elva er kjent for å være i vårflommen.

For akkurat nå står Beiarelva SA (BSA) i noe vi alle har, eller vil komme til å oppleve en eller annen gang i livet og må si: “Vi trodde vi hadde råd til dette, men så kom regninga.”

Jeg hevder ikke at styret eller daglig leder har like dårlig økonomisk sans som jeg hadde den gang jeg som 16-åring flyttet hjemmefra, men situasjonen får meg til å tenke tilbake på da jeg brukte opp hele stipendet min den aller første dagen, i den naive tro om at mamma og pappa ville gi meg mer penger.

Jeg trenger kanskje ikke å fortelle hva svaret fra dem var på det spørsmålet, men konsekvensene? Jo, det ble at jeg måtte leve på en pakke Kellogg`s K med vann i en uke. Det var nemlig det eneste jeg hadde å vise til som var spiselig av alt jeg hadde kjøpt.

Men tilbake til Beiarelva SA. Etter å ha investert millioner av kroner i laksetrapper for å gi villaksen en enklere reise opp elva, har prosjektet støtt på en like solid mur som laksen sannsynligvis gjør om den prøver å hoppe opp på de uferdige betongveggene som står der. 

Med en ubetalt regning på 3,1 millioner kroner til entreprenøren Fauskebygg, er BSA nå så økonomisk våt at de knapt klarer å holde hodet over vannet. Om de likevel klarer å holde hodet over vannet, så er det i det minste en elv av bekymringer uansett.

Det er nemlig sjeldent at ordet insolvent vekker særlig gode og varme følelser, men her er vi altså. 

Det er kanskje ikke alle som vet hva dette ordet betyr, men det betyr at man ikke har penger til å betale regningene sine. Slik det var for meg da jeg var 16 år før jeg lærte leksa på den harde måten, selvfølgelig uten sammenligning for øvrig.

Uten nye midler til prosjektet kan det se ut til at laksetrappa i verste fall kan bli en framtidig turistattraksjon av typen “her skulle det ha vært noe”. 

Heldigvis ser det ut til at styreleder og daglig leder har klart å samle inn de 3,1 millionene, trolig ved å grave dypere i søknadsskriving enn laksen graver i gytegrusen. 

Men, det er ikke nok å bare finne penger én gang. 

Nå må prosjektstyret fremforhandle en ny avtale med entreprenøren, lage et revidert budsjett og trylle frem en fremdriftsplan som faktisk fungerer. 

Det vil altså si at de må gjøre det samme én gang til, bare billigere denne gangen. 

Med mindre det på magisk vis dukker opp en rik onkel i Amerika selvfølgelig, eller at regjeringen bevilger store summer. BSA har nemlig også kastet snøret ut i politikken, i håp om å hale inn litt ekstra midler.

Kanskje de burde vurdere å bruke laksen selv som lobbyist? En stor, blank Beiarelv-laks på statsministerens kontor kunne vel ha gjort underverker for bevilgningene? Men foreløpig må de nok nøye seg med møter og søknader, i håp om at noen på Stortinget plutselig befinner seg i det gavmilde hjørnet. 

Det er jo valgår i år, så da kan jo i teorien alt skje. Om løfter gitt i en valgperiode blir fulgt opp med handling, er derimot ikke alltid like sikkert.

En ting skal gjengen i Beiarelva SA ha, optimismen er det ingenting å si noe på:

De håper å kunne starte opp med laksetrapp-prosjektet allerede i juni 2025.

I mellomtiden må vi bare håpe at entreprenøren har tilstrekkelig med tålmodighet, at laksefiskerne og grunneierne ikke mister troa, og at laksen selv finner en midlertidig løsning, kanskje i form av en improvisert trampoline et sted langs elva? 

Det ville i det minste vært en langt billigere løsning, for ikke å snakke om for en fantastisk turistattraksjon det ville ha vært!

Men én ting er helt sikkert: Naturen gir ikke opp så lett. Og hvis det er én art som virkelig vet hvordan man kjemper seg oppover, så er det laksen. 

Spørsmålet er bare om økonomien i Beiarelva SA er like spenstig, eller om også de kunne hatt god hjelp av en trampoline eller to.

Akkurat det, gjenstår å se.

Dette var et meningsinnlegg, du kan lese artikkelen her:

Beiarelva SA møter ny økonomisk utfordring