- Jukking og idioti

Basert på overskriften hadde du sikkert ikke regnet med at jeg skulle skrive om hundene mine, men slik blir det i dag. 

Denne frustrasjonen må ut før jeg mister både vett og forstand. Som mange av dere har fått med dere, så har jeg to hunder. 

To flotte golden-frøkner som vanligvis oppfører seg misunnelsesverdig bra. Veloppdradde, trivelige og veltilpassede hunder. 

Som regel så har jeg dem med meg på kontoret på Saltenposten. Og der er de ikke til bry for noen, om du ikke vet at de er der, så merker du heller ikke noe til dem. De bruker hele arbeidsdagen på å sove, bortsett fra når de får sin daglige luftetur etter lunsj. 

Men denne måneden? Nå er de hjemmeværende. De har husarrest.

Det er nesten så galt at jeg må sette opp karantenesone rundt tomta. For når de har løpetid kan de ikke være ute blant folk. I hvert fall ikke uten å skjemme meg fullstendig ut som hundeeier. I denne perioden er det hormonene som råder, mens hjernen tar en svipptur opp i skyene.

Til vanlig kan de både «sitt», «bli» og andre praktiske kommandoer som jeg mener at alle hunder bør kunne. Men når det er løpetid på gang, da er alt glemt. 

Da er det nemlig innfallsmetoden som gjelder, og det må sies at den svært sjelden sammenfaller med mine ønsker.

Og det er ikke bare det at de ignorerer meg, de ignorerer også absolutt all verdighet. 

Det jukkes, snuses og slikkes over en lav sko, og de prøver seg på alt, både med og uten puls.

Det har ikke noe å si hvem som ser dem i gjerningsøyeblikket. Det finnes nemlig ikke et spor av blygsel i de tomme blikkene deres. Det er som om de har gått inn i en form for alternativ virkelighet hvor skam slettes ikke eksisterer, og hvor det plutselig er helt normalt å slikke hverandre bak i tide og utide.

Sånn kan man ikke holde på når man er på kontoret mener jeg å ha hørt. 

Så derfor må jentene mine ha hjemmekontor til denne galskapen er over, og jeg forhåpentligvis får mine to normalt oppegående hunder tilbake igjen.

Men akkurat nå kjenner jeg at det tærer på tålmodigheten min. Jeg begynner å bli lei av å stå opp grytidlig for å rekke å lufte dem før jobb, jeg er tross alt godt vant til at de gjør sitt fornødne på kommando, og at det er vanligvis en kjapp og effektiv affære

Nå derimot? 

Nå er tisseturen på morgenen blitt en ekstremt tidkrevende studie i galskap. Hver eneste busk må snuses på med en intensitet som om de har fått oppdrag fra PST. 

Noen ganger setter de seg også ned midt ute i hagen, som om de har glemt hvorfor vi i det hele tatt er ute. Forsøk på innkalling blir bare møtt med tomme blikk.

I morges sto jeg og rev meg i håret og så at klokka nærmet seg åtte med stormskritt, mens jeg tenkte at jeg aldri burde valgt å ha tisper.

Men akkurat i det øyeblikket fortvilelsen var i ferd med å ta helt overhånd, kom jeg på at alternativet ville vært mye verre: Jeg kunne tross alt hatt hannhund.

Min forrige hannhund "Kompis" var ikke plaget av løpetid en gang i halvåret, men han var derimot plaget av det hele året rundt. Han gikk rundt som en evig opphisset fjott, med et desperat blikk hver eneste gang han fikk ferten av en løpetidstispe i en radius på ti kilometer. Og han markerte på absolutt alt, inkludert sine egne bein.

Så kanskje jeg ikke skal klage?

Jeg har i det minste seks måneder fri mellom hver galskapsperiode. Seks måneder hvor jeg kan late som om jeg har velfungerende hunder. 

Men akkurat nå?

Nå gleder jeg meg til dette er over. Og enn så lenge må jeg vel bare akseptere at jeg deler hus med to pelskledte, hormonelle idioter - og huske på å minne meg selv om å telle sakte til ti når jeg blir møtt av tomme blikk.