En utilgivelig og fullstendig motbydelig benådning

Jeg tror de fleste av oss liker å identifisere gode menneskelige verdier. At det å ha et snev av tanke for andre enn sine egne interesser, faktisk er en egenskap som er verdt å holde fast i.

Jeg tenker også at det å være ærlig i de store linjene i livet, det er også en rettesnor vi alle bør klare å strekke oss etter. Det er ingen som verken klarer eller nødvendigvis bør være sannferdige i hvert eneste sekund av hver eneste dag, men la det være en grunn til at andre har tillit til deg.

Det skal nemlig ikke så mange løgner til før man mister troverdigheten.

Derfor føles det absurd å se på det som nå skjer i landet jeg har sett opp til så lenge jeg kan huske. Jeg har hatt en forkjærlighet til USA siden Erik Diesen på NRK tok det fantastiske eventyrlandet i vest inn i våre stuer. Det var et magisk land, hvor alt var svært og fargerikt.

Så har selvfølgelig realitetene vokst litt sammen med meg selv på årene som er gått siden alt var neongrønt i 1989.

Man blir automatisk mer voksen av å se på kriger med spekulative motiver, av minst én skoleskyting i uka, og av en retorikk av landets øverste ledere som først og fremst kan minne om skolegården i andreklassen.

For det er skillet mellom en verden før og etter Donald Trump som president. Det aller skumleste han representerer, er hvordan man snakker om andre, og de åpenbare løgnene som kommer hele tiden. Han har normalisert en oppførsel som er helt vanvittig. Og at 77,302,580 amerikanere går god for denne, er det som virkelig skremmer vannet av meg.

Så tenker du som mener jeg er en tosk som stiller spørsmål ved dette, lyver liksom ikke alle politikere?

Jo, i større eller mindre grad så gjør de nok det. Eller tilpasser sannheten til noe som passer deres narrativ.

Men det er ikke samme bane som det Trump driver med, det er ikke engang samme sport. Hvis én norsk politiker hadde gått ut med bare én av de store løgnene som Trump har gjort, ville vedkommende vært avskiltet for godt som folkevalgt, ikke hyllet for det.

Jeg vet det er flere som trekker paralleller mellom retorikken til Sylvi Listhaug og Trump, men det er med respekt å melde bare vås.

Man kan mene hva man vil om politikken til høyresiden i Norge, men at de har en genuin interesse for å ta det norske velferdssamfunnet i en retning de tror på og som er til gagn for flertallet, kan ikke betvile. På samme måte som at venstresiden har sin versjon av det norske sosialdemokratiet.

Poenget er at uansett hvilken politisk side man ser til i Norge, er det i det minste med et snev av betrygging om at den norske velferdsmodellen i grove trekk vil bestå.

Det handler om respekt og som nevnt innledningsvis, et snev av omtanke for andre.

Det er ingen norske politikere som kaller sine kollegaer for ravende gale forrædere. Som sier at den andre har vært den verste i historien, som har stått bak overgrep og er gjennomkorrupt.

Om de hadde gjort det, ville de ikke hatt folkets tillit. Men i USA derimot, er det dette som har ført Trump tilbake i sjefsstolen.

Nei, verden gikk ikke under sist gang Donald Trump ledet den frie verden i fire år. Den trenger ikke gjøre det nå heller.

Men det første han gjorde da han inntok det ovale kontor for sin andre periode, var å benåde alle de som gikk til angrep på kongressen 6. januar for fire år siden. Der politi og sikkerhetsvakter ble hardt skadd og også drept.

De som bokstavelig talt ville drepe for å stanse demokratiet. Det kan ikke forsvares, ikke av noen.