- Det er fullstendig galskap å ikke gi bøndene det de ber om

Mandag leverte Norges bondelag sitt krav til det kommende jordbruksoppgjøret. Det er et krav som på mange måter symboliserer at vi nå står ved et veiskille for norsk landbruk.

For mange kan oppgjøret fremstå som en teknisk forhandling om kroner og øre, men det handler om langt mer enn lønnsutvikling. Det handler om vår evne til å sikre nasjonal beredskap, opprettholde levende lokalsamfunn, og bevare Norges matproduksjon for framtidige generasjoner.

Det sies at man lærer så lenge man lever, men et av de standpunktene jeg skammer meg mest over å ha hatt, er da jeg som 18-åring gikk rundt og høylytt konstaterte at det overhodet ikke var bruk for denne ihjelsubsidierte delen av norsk samfunn.

Det er direkte skremmende at det er mulig å bli så ignorant som det. Uten bøndene hadde jeg bokstavelig sultet ihjel. Det hadde vi alle.

Men situasjonen er dramatisk. Vi må sørge for et bedre grunnlag for de norske bøndene, og det må skje raskt.

Siden tusenårsskiftet er tallet på bønder her i landet nesten halvert, fra over 70.000 til litt over 37.000 bønder. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at vi har hatt en nedgang på 6165 gårdsbruk de siste ti årene.

Det er tall som burde skremme vannet av oss. Samtidig som vi klager over priser og tilbud i butikken, er det ironisk at det som skal besørge nettopp trygg, norsk mat er det som nærmest blir tvunget i kne av forutsetninger som gjør at mange velger å legge ned, og at neste generasjon bønder rett og slett ikke orker å ta kampen for tilværelsen.

At mantraet fra et realityprogram satt til 100 år siden skulle bli slagordet til dagens virkelighet, det sier sitt.

Det helt avgjørende at bøndene får vesentlig bedre betingelser i årets forhandlinger. Norge er et land med et krevende klima og en topografi som gir spesielle forutsetninger for jordbruk. Samtidig er vi også et av verdens mest stabile og ressursrike samfunn.

Likevel har vi i altfor stor grad akseptert en utvikling der gårdsbruk legges ned, jord forlates og utkantområder svekkes. Et sterkt og spredt landbruk er en forutsetning for nasjonal matberedskap. Pandemien og de pågående geopolitiske krisene har gjort det krystallklart: Vi kan ikke lene oss på globale forsyningskjeder alene. Vi må kunne produsere vår egen mat, basert på våre egne ressurser.

Bønder i hele landet – ikke bare i de mest produktive områdene – må ha økonomiske vilkår som gjør det mulig å drive lønnsomt og bærekraftig. Skal vi få til dette, må vi sørge for at inntektene i jordbruket løftes betydelig.

Gapet mellom inntektene i landbruket og andre yrkesgrupper har over tid blitt for stort. Resultatet er at unge mennesker vegrer seg for å overta gårdsdrift, og at mange småbruk blir stående tomme. Dersom vi vil ha et levende Norge, må vi gjøre det attraktivt å være bonde – også økonomisk.

Jordbruksoppgjøret 2025 må derfor inneholde mer enn symbolske justeringer. Det må være en viljeserklæring om at landbruk er en samfunnskritisk næring, ikke en særinteresse. Det betyr økte målpriser, bedre tilskuddsordninger for små og mellomstore bruk, og investeringsstøtte til modernisering og klimatilpasning.

Samtidig må det innføres ordninger som sikrer bedre velferdsordninger for bønder, som sykdoms- og ferieavløsning, for å gjøre yrket mer bærekraftig på individnivå. Ikke minst må staten ta ansvar for å stanse den negative spiralen der stadig flere bruk legges ned.

Som de selv sier det, Norge trenger bonden. Vi aner ikke hva vi minster før det er for sent.