Men kjære vene Vladimir, hva i all verden driver du med?

Jeg husker godt en gang på slutten av 80-tallet hvor en i kompisgjengen kunne komme med i overkant spennende nyheter midt i klinkekulespillet vi holdt på med på en av grusveiene i Hauan.

Han proklamerte nemlig noe han hadde hørt hjemme, og det var at om en atombombe ble sprengt i Bodø, ville også Fauske bli lagt flat i ruiner.

Det var kraftig kost for en niåring å høre, og da vi i tillegg hadde de mystiske militære kuplene liggende på Øynes, så var det jo nesten ikke annet å forvente.

Men heldigvis har den umiddelbare trusselen om atomkrig vært veldig liten siden da. Det tror jeg for øvrig fremdeles den er, til tross for noens sterkt beklagelige oppførsel den siste tida.

Taktikken som holder terrorbalansen i sjakk heter passende nok MAD som forkortelse. Mutual Assured Destruction. For å beskrive det enkelt, det som forhindrer bruk av atomvåpen i en konflikt, er garantien om at fienden kommer til å gjøre det samme mot deg.

Da er det eneste valget man har å ikke bruke atomvåpen. For hvis man gjør det er tilintetgjørelsen et faktum.

Men det betyr ikke at man ikke kan finne på mange andre former for djevelskap med vanlige kuler og krutt.

Jeg vet ikke helt hva det er som har gjort det, men det har nesten vært litt underholdende å se på hvordan Vladimir Putin har formet restene av Sovjetunionen i sitt eget bilde. Jeg har holdt den tidligere KGB-agenten for å være hakket smartere enn sine forgjengere, i hvert fall fram til forrige ukes angrep.

Særlig var spillerbyttet med sin egen fjernstyrte president i Dimitri Medvedev fra 2008 til 2012, før han selv kom tilbake bak det største skrivebordet, en kostelig affære. Det er ikke mange andre som hadde sluppet unna med et slikt luregrep.

Men nå er det ikke gøy lenger. Til tross for at det er ukrainere som sympatiserer med Russland, og gjerne vil bli en del av stormakten igjen, så kan man ikke gjennomføre en slik angrepskrig som det Putin nå gjør.

Han hadde nok uansett ikke sett for seg det krigsforløpet som nå er en realitet. Tidligere har den russiske militærmakten stort sett gjort som den har ønsket i flere konflikter. Veteraner fra krigene i Afghanistan, Tsjetjenia og Armenia kunne sine saker, dessverre for de som sto på den andre siden.

Men den motstanden som Ukraina nå yter, har overrasket mange. Jeg er sikker på at en av de som er mest tatt på senga, er Putin selv.

Det blir selvsagt bare spekulasjoner, men jeg tror ikke han var forberedt på at andre land skulle sende alt fra bestemors ulltepper til jagerfly og panservernvåpen.

Det siste man skal undervurdere i en konflikt, er moralen for hvorfor man slåss. Det å forsvare sitt land og hjem mot en angripende okkupasjonsmakt, er noe annet enn å være de som kommer.

At man i tillegg ser at bokstavelig talt hele verden støtter opp om kampen, må være så ufattelig motiverende for det ukrainske folket. Det å føle støtten i ryggen, har nok etter alle solemerker gjort at motstanden blir tilsvarende.

Jeg tror nok at den russiske militærmakten blir for sterk til slutt, uten at jeg aner hva resultatet av det blir.

Det kan være om en uke, med landet så godt som helt, eller det kan være om et halvt år, med store deler av byene lagt i grus av knallhard krigføring på nært hold.

Men uansett utfall, hva i all verden er det du tenker på, kamerat Vladimir?