Med tre rustne herrer på tur i naturen

SALTDAL: Det er tydelig at sprekken er laget av ytre krefter. Hakkespetten lager slike for å kunne kile fast kongla slik at den får hakket ut frøene.

Vi er på tur i Viskisområdet i Saltdal. Det er sol og flott høstvær.

– Det skulle egentlig bare mangle at der er sol ettersom vi er på et av de tørreste stedene i Norge. Enkelte år er det mindre nedbør her enn i en ørken, forteller Rune.

Sammen med oss er kjentmann Manfred Hüttepohl og tidligere leder i Salten friluftsråd, Trond Loge.

Når tre rustne herrer er på tur åpner de alles øyne for det fantastiske natur-

og kulturlandskapet vi går i, og fortellingene sitter løst.

– Vi møtes på Storjord. Svaret kom kjapt da ordføreren skulle velge startsted for sin

Det er en tradisjon at nyvalgte ordførere inviterer til en slik tur i hver valgperiode for å vise fram det kommunen har å by på av friluftsmuligheter.

– Med utgangspunkt på Storjord finner du turmuligheter i alle himmelretninger. Her finner du tilrettelagte turstier for både rullestolbrukere og topptur-entusiaster. I tillegg rommer området store naturområder du selv må finne fram i.

Det er nettopp et slikt område som er tur-
målet i dag.

Etter en kort kjøretur mot Saltfjellet parkerte vi ved E6 og startet gåturen ved å følge den T-merka stien som går fra Lønsdal til Junkerdalen. Kort tid etter at vi hadde kryssa Saltdalselva over hengebrua forlot vi stien.

Turmålet vårt er sporene etter ei stor tjæremile og sporene etter Junkerdalsfolket som bygde den.

– Her ble det drevet plukkhogst helt fram til 1960-tallet.

Ordføreren studerer en av de utallige stubbene som preger landskapet. Alle har tydelige spor etter å ha blitt hogd eller saget ned.

– Du ser at mange av stokkene ligger igjen i landskapet, påpeker Rune med innlevelse og fagkunnskap.

Som tømmerhogger i Saltdal i 23 år er dette noe han kan fortelle mye om.

– Ofte var det slik at de tok med seg kun de delene av treet de trengte. Det kunne værespesielle emner de trengte for å bygge en båt eller kanskje en kiste. Fururøttene var verdifulle. Disse ble spadd opp av jorda, kuttet i biter og så lagt i ei mile.

Etter knappe timen er vi kommet til Plurdalen og til turmålet. Vi øyner utallige spor etter

Vi ser restene etter ei tjæremile med diameter på om lag 20 meter og en dybde på tre-fire meter. Den virker gigantisk når herrene stiller seg nederst i mila.

I området rundt finner vi restene av en boligbrakke, en stall, et utedo og flere andre små

bygg og ikke minst hauger med biter av furu-
røtter som var samlet for neste brenning.

– Herfra og mot Junkerdalen kan vi ennå se sporene etter stien de gikk. De bodde nok her i ukedagene og dro hjem i helgene. Å fylle en slik stor tjæremile tok nok mange uker.

Etter at tjæra var kokt ut av fururøttene måtte de frakte tønnene med tjære ned til Rognan. Vi vet at fra Storjord ble de fløtet på elva, men fram dit måtte de nok bruke hest og slede.

I storhetstiden for båtbygging ble 15 prosent av alle båtene som ble bygd i Norge nettopp bygd her i dalen.

De tre rustne herrene strømmer over av undring, refleksjon og historier på turen.

De finner merker etter blinking på gamle furutrær som de tror må stamme fra 1800-

tallet, de finner brunstgroper laget av kåte elgokser, de studerer spiselige og uspiselige

sopp, hakkespetthull i gamle trestammer, revehi og ikke minst massevis av blåbær, krøkebær og tyttebær.

– Bodøværinger kaller vi tyttebæra når den er kvit på den ene sida og rød på den andre, smiler en av herrene. Det har jo
ofte vært slik at folk fra Bodø kom innover hit på tyttebærtur lenge før bæra var moden.

De ville jo ikke reise tomhendt hjem så de plukket dem likevel.

– Det er et fattig at samfunnet ikke har råd til at barnehagene og skolene kan skysse elevene til slike læringssteder som dette. De skulle fått besøke slike steder hver eneste uke, sier Rune Berg.

Han er likevel veldig stolt og glad over at både barnehagene og skolene i Saltdal bruker naturen så mye de gjør på tross av lite penger til transport.

– Når jeg hører at alle 7. klassingene ved
Rognan barneskole i høst har gått den 11 kilometer lange turen fra Lønsdal til Junkerdal så blir jeg varm i hjertet, smiler ordføreren.

I en kommune der 67 prosent av alt areal er vernet betyr det ekstra mye at barn og unge i kommunen blir glad i og lærer å bruke naturen.

– Ongan må ut. Da lærer de både om natur, om historien og får erfaringer og ferdigheter de kan bruke til å lære i alle fag, mener Rune Berg.

- Selv hadde jeg en fantastisk oppvekst på en gård og med en bestefar som var båtbygger. 15 år gammel måtte jeg dra til skogs alene med motorsaga og traktor.

Det kunne jeg ikke ha gjort med mindre jeg hadde hatt gode læremestre.

På den måten ble skog, utmark og fjell en del av mitt liv.

Trond Loge blir engasjert mens han lytter til ordføreren.

– Når noen spør om hva det viktigste jeg
arbeidet med i min tid i Salten friluftsråd så svarer jeg barnehage, barnehage og barnehage.

En dag sammen med tre kunnskapsrike og engasjerte eldre menn går fort. Vi tar oss likevel god tid til en kafferast der ordføreren tar

Rundt bålkaffen diskuterer vi utfordringene og mulighetene i det at 67 prosent av Saltdals areal er vernet. Vi diskuterer truslene reindriftsnæringa står overfor, rovdyrpolitikk og skryter av at Saltdal ble kåret til årets beitekommune i 2019.

fram svartkjelen og herrene kappes om å
lage bål.

Hvordan får hakkespetten til å feste den i spettsmia?

Vel tilbake på Storjord tar vi farvel med hverandre på koronavis og skribenten studerer furukongla han hadde tatt med seg til-
bake fra turen.

Når jeg ikke kan spørre Rune blir det vel å forsøke på finne svaret på Google.

KNUT BERNTSEN