Med hue pinlig langt ned i fryseboksen

Som når hun varsomt kryper inntil meg og puster meg mykt i nakken. Så sovner vi sånn, hun og jeg. Hylsteret fylles av ro. Tilværelsen er i vater innenfor hjemmets lune vegger i Marmorveien på Fauske.

Noen dager senere. I Sør-Norge-bygda.

Sylling i Lier, Buskerud (Viken? Aldri hørt om.) Mandag 27. desember. Fire kolli bagasje er pakket og preparert for hjemreisen til hjuls i romjula. Medbragt dyne, pute og laken er allerede plassert i bilen. Denne tassen av en skapning har hatt fine dager sørpå, men nå lokker nordlyset og late dager for virkelig å lade batteriene foran nye dager i bladets tjeneste der på nordsiden av den fineste polarsirkelen.

Ryktet forteller at det i min doning er kjølig, så jeg tenker å gi fjernkontrollert ordre om å sette i gang fyrkjelen - eller parkeringsvarmeren som det heter. Hvor la jeg nå de nøklene med fjernkontrollen?

Jeg vimser bort, med kaffekoppen i hånda, for å hente nøklene som alltid ligger på det lille bordet ved siden av sofaen hjemme i stua hos min gode venn Andrea. Nu vel. Alltid et unntak tenker jeg, lett til sinns, i det jeg ser at nøklene ikke ligger der.

Noen små minutter senere er det full kok i topplokket. Nøklene er søkk borte. En frenetisk - og antakeligvis også en anelse irrasjonell - leteaksjon iverksettes. Bagasjen gjennomsøkes. Alt tas ut og saumfares. Selv den rosa posen med skittentøy fra ferien inspiseres grundig. Med slagordet ”alt skal sjekkes” vedtatt får også badet besøk. Vaskemaskinen og tørketrommelen granskes.

I det jeg står med hue langt langt ned i fryseboksen, kikkende på en plastboks med oppskjærte bananer, skjønner jeg to ting. 1. Nøklene er ikke der. 2. De er faktisk borte. Ikke i leiligheten. Ikke i den ulåste bilen, som også ble gjenstand for en grundig gjennomsøking.

Jeg var som besatt av å komme meg av sted i henhold til retur-planen, så gode råd begynte å bli både dyre og dyrekjøpte. En del av leteaksjonen ble å gå opp løypa vi hadde gått dagen i forveien, til turmålet Hørtekollen. Det hørtes usannsynlig ut at jeg skulle dra med meg bilnøklene på tur - siden vi kjørte Andrea sin bil dit -men ingenting skulle være uprøvd. Tre korte, men svette kilometer ga null og niks.

Noen små minutter senere er det full kok i topplokket

Ekstranøklene - som min venn mente det var uansvarlig av meg ikke å ha med på langtur (Hun om det. Jeg har aldri skjønt poenget med det... Jeg hadde jo nøkler må vite...) lå hjemme i Marmorveien. Et eller annet sted. Det å få noen til å låse seg inn og få sendt dem med ilpost sørover fungerte ikke, siden ekstranøklene mine til leiligheten befant seg i naboens leilighet, og hun var på ferie på Vestlandet.

Så da ble det slik at unge Virrum her etterlot seg hund og bil sørpå, tok nattoget til Trondheim og dagtoget videre til Fauske. Vel hjemme tirsdag ettermiddag, med veldig vondt i fua (togselskapet MÅ gjøre noe med de setene), hentet jeg nøklene og fikk skysset dem avsted på snedig vis med fly, slik at de nådde Sylling i Lier, Buskerud onsdag kveld.

Planen var at min snille venn skulle kjøre bilen til Fauske, og fly tilbake. Det ble til det, etter at nøklene jeg opprinnelig mistet dukket opp hos politiet... fortsatt vet jeg ikke hvor de ble funnet, og det plager vettet av meg. Det var forøvrig kjekt at de dukket opp da, for ekstranøklene viste seg til alt overmål å ikke fungere...

Det sies at en skal sette i gang med å lage lemonade om livet serverer sitroner. Jeg har aldri vært begeistret for slik lemonade. Dog har jeg noe mye bedre. Som smyger inntil meg og puster meg mykt i nakken. Jeg snur meg rundt og kjenner nesa mi mot den våte snuta hennes. Så sovner vi sånn. I vater. På alle mulige vis. Mitt umistelige pelsete vesen og jeg.

Nyt helgen. Husk nøkler. Også ekstra-
nøklene. For vi er vel ikke så teite at vi drar langt avsted uten, er vi? ER VI?