Med hodet under armen

To mammapermisjoner på tre år er definitivt ikke en boost når det kommer til tilstedeværelse og hjernekapasitet. Men jeg kan kun snakke for meg selv såklart.

Jeg snakker ikke om at man blir dum av permisjon. Men jeg merker at det å være litt skjermet fra samfunnet gjør noe med sansene. Hele verden foregår ofte innenfor husets fire vegger, og det viktigste man gjør er å holde et lite ferskt vesen i live.

Jeg har knapt snøring på hva som har skjedd i verden. Og det har vært ganske deilig å koble helt ut. Selv om det også kunne vært en fordel å vite om det er en storm på vei, eller en og annen verdensnyhet.

Jeg klarer nesten ikke å skille hendelser fra hverandre engang. Jeg vet knapt hva jeg gjorde på mandag, og uka før er enda mer diffus.

At det er oktober nå forstår jeg ikke. Min kalender viser fortsatt april. Som kan være utfordrende nok når man skal tilpasse seg verden.

Jeg, som vanligvis er ganske lite distré har nådd nye høyder. Jeg er snart på nivå med mannen min.

Ikke for å henge ut han altså, men han er en glemsom type.

Og alt er helt uavhengig av såkalt ammetåke. Jeg kaller det mammatåke. En kan jo lure på om man har hodet på rett plass, eller under armen.

Man blir minst like svimete av mangel på søvn, byssing, bæring og bleieskift. Og hormonene, akk de hormonene. De er et kapittel for seg selv.

For noen uker siden jobbet jeg på spreng for å kle på to gutter. Det var definitivt leketid utendørs, for mamsen måtte få noen minutter for seg selv.

Hvis jeg skal bevare fatningen, så er det løsningen. Enkelt og greit.

Å kle på en treåring og en ettåring kan være en treningsøkt i seg selv. Blodtrykket økte mest sannsynlig, i alle fall pulsen.

Utedress, buff, lue, votter. Sånn. One down, one to go. Opp med døra og ut med deg.

«Du mamma..?»

«... ja?»

«Æ har jo ikke sko på..»

At nøkler ikke er der de skal være er også et helt vanlig fenomen. Nøkkelknaggen i gangen kunne sånn sett vært fjernet. Kanskje ikke helt ukjent for mange andre heller.

Jeg skulle på trening og hadde som vanlig dårlig tid. Føles helt meningsløst å måtte stresse så mye for å komme seg på yoga, hvor man skal slappe av.

Uansett, så var ikke bilnøkkelen der jeg forventet å finne den. Vi har to nøkler og begge var borte.

Jeg sto i nederste etasje og så at klokka stadig tikket fortere. Mannen lå i tredje etasje og skulle hvile seg litt.

Min reaksjon var at jeg gikk fra null til hundre, mest fordi denne situasjonen har oppstått et par ganger før.

Sprang opp trappa, fikk opp pulsen enda mer og ba om å få bilnøkkelen rimelig kjapt. Samtidig etterlyste jeg hvor i all verden den andre nøkkelen var. Jeg var ikke veldig sjarmerende i oppførselen.

Da jeg kom hjem igjen, litt mer avslappa etter en drøy time yoga, sa mannen at han hadde funnet den andre bilnøkkelen.

Han syns det var underlig at den lå i min jakkelomme...