Mann med innebygd raushet

Lista over hans frivillige innsats for lokalmiljøet er like lang som yrkeskarrieren. Og det sier utvilsomt mest om det første.

Både som vaktmester og dugnadspådriver har han med sitt sterke engasjement for fellesskapets møteplasser, sport, rekreasjon og friluftsliv, lagt til rette for at fauskefolket har holdt og holder seg i allsidig aktivitet.

Mange slike ildsjeler kan være dominerende og ta stor plass. Magnus, derimot, har brukt mye, for ikke å si det meste, av tiden sin på å lage plass for andre.

Fauske Stadion og idrettshallen er de to kommunale arenaene han har tilbrakt aller flest timer på å holde i stand. Men også de som tar seg en velfortjent hvil i gapahuken på toppen av Finneidfjellet, ornitologspirer som klatrer opp i fugletårnet på Klungset og badenymfer som stuper fra brygga ved Vallvatnet, kan gjøre det langt på vei fordi Magnus har stått på sent og tidlig.

En gjenganger i omtalen av ham er den allsidige kunnskapen og det seige arbeidstempoet. Magnus forhaster seg ikke når ting skal gjøres. Han er karakteristisk grundig også når han forteller historier fra sitt eget liv og virke. De er det til gjengjeld verdt å lytte til.

Få ekte fauskeværinger er så lite fauskeværing som Magnus Benoni Martinussen. Han vokste opp på Nordstranda i Bodø og kom ikke til Fauske før i 1973, som nybakt far og med bakgrunn som bilmekaniker.

Kona Gunn hadde fått tilbud om å overta driften av den nye Prestegaard-butikken i Storgata. Etter å ha vært med på å pusse opp lokalet, ble Magnus med videre med ansvar for herreavdelingen. I 14 år solgte han olabukser i kjelleren, mens Gunn i 1. etasjen sørget for å kle opp Fauske og omegns kvinner, før hun senere startet sin egen butikk.

Etter et mellomspill hos bedriftene Fauske Glass & Ramme og Galvano, fikk Magnus i 1991 jobb i kommunens tekniske avdeling. Der trivdes han så godt at verken han eller arbeidsgiveren la spesiell vekt på, eller ville innse, at han i 2012 passerte pensjonsfristen.

Først som 71-åring sommeren etter sa han takk for seg.

I jobbsammenheng benyttet Magnus og hans kolleger anledningen så ofte de kunne til å gjøre noe ekstra for innbyggerne, enten det var å lage spesialløyper til grendeskolenes aktivitetsdager eller ordne til barneskirenn i sentrum. Mer enn en gang har han blitt kalt Magnus den gode.

Positivitet og imøtekommenhet har hele tiden vært Magnus sin kilde til fornybart engasjement både for ham selv og omgivelsene. «Han er alltid en smilende sol og gjør alle i godt humør ved sitt blide åsyn», sa den samme innringeren til Nordlands Framtid for over tjue år siden. Ordene kom i forbindelse med avisens sommerblomst-utdeling, en oppmerksomhet han har fått i flere omganger.

Ildsjeler har som regel tatt en beslutning om å ordne opp selv. Ofte er de også stabukker, noe Gunn helhjertet og stolt kan bekrefte gjelder sin mann. Men som regel er det noe som har utløst den indre motivasjonen for å vie tid og krefter til samfunnet rundt. For Magnus var det et dødsfall som var avgjørende for retningen han tok. En bekjent omkom i et snøskred i Kistrand-fjellene først på 1970-tallet, og tragedien ledet ham inn i beredskapsarbeid.

– Kort tid etter var vi noen kompiser som begynte å snakke om å trene opp lavinehunder, forteller han.

Slik fikk han sin første schäfer, som i flere inkarnasjoner har vært en kjent kompanjong ved hans side. Da Magnus kom til Fauske, var det naturlig å melde seg hos hjelpekorpset. Han og Gunn tilbrakte deretter mange påskedager sammen på vakt for Røde Kors både i Sulitjelma og på Saltfjellet.

Siden har Magnus fortsatt med å hjelpe alle han kan så ofte han kan. Med barnas fotballinteresse ble det etter hvert en naturlig overgang til å engasjere seg i Fauske/Sprint. Der ble han værende og stilte opp for store og små også lenge etter at ungene ga seg i klubben.

I tillegg til å være materialforvalter hadde han gjennom stillingen i kommunen ansvaret for Fauske Stadion. Da epoken med gressbane tok slutt ved årtusenskiftet, var Magnus sterkt medvirkende til endringen.

– Å legge kunstgress var på høy tid og en rett beslutning. Det var mer ugress enn gress på det gamle dekket, og det ble en annen og bedre verden for alle som spilte fotball på Fauske, sier han.

Mange ildsjeler er ikke klar over at de er det. De går rundt med en innebygd raushet. Men en ting har Magnus selv bitt seg merke i:

– I dag er det så mange som forventer fortjeneste for å gjøre noe. Det strir imot min natur. Det viktigste må være at man trives, og jeg har alltid vært heldig med folkene rundt meg. Da har det ikke vært så mye annet å be om.

Noe motvillig, men takknemlig har han likevel vært nødt til å finne seg i skryt fra Fauskesamfunnet for sin utrettelige innsats for fellesskapet. I 2013 utnevnte Mons Petter-festivalen i Sulitjelma ham til årets dugnadssjel. Året etter fikk han Fauske kommunes Frivillighetspris. Æresmedlem i Fauske/Sprint ble han tilbake i 2001.

Også de som har kommet utenbys fra og deltatt på ulike stevner og tilstelninger, har lagt merke til mannen med den grå barten, capslua og hånka med de mange nøklene til lagre og boder.

Like ofte som han har båret stoler og reparert maskiner i forbindelse med arrangementer, har Magnus alltid tatt seg tid til å slå av en prat med kjente og ukjente.

Det ene året han ikke dukket opp bak kulissene på Fauske/Sprints dansegalla på grunn av en nakkeoperasjon, ble han etterlyst av den like trofaste konferansier Tore Skoglund. Året etter var de begge på plass igjen.

Magnus sin raushet gjenspeiles i måten han trekker fram alt det andre han har fått tilbake for innsatsen. Noe av det han setter aller høyest er de så å si daglige tilbakemeldingene fra lokale ungdommer opp gjennom årene. De har lagt merke til ikke bare hans tilstedeværelse og oppofrelse for at de skal kunne utøve idretten sin, men også hans sterke rettferdighetssans.

Selv om Magnus den ene dagen beslagla sykler fordi ungene etter mange advarsler fortsatte å bruke dem på banedekket på stadion, stilte han opp den neste med nedising av ankler da de tråkket over på trening eller kamp.

Hvordan han har klart å legge ned så mange timer utenfor hjemmet opp gjennom årene og samtidig opprettholdt privatlivet, har sine gode svar. Ikke bare har han og Gunn vært sammen om mange av interessene og de frivillige vervene. De har også bestandig hatt Kjerringøy. Huset på Fjære, som Magnus arvet i tidlig alder fra en grandonkel, har alltid vært familien Martinussens fristed.

– Sydenturene våre kan telles på en hånd, forteller Gunn og Magnus.

– Kjerringøy har alltid vært det foretrukne stedet i ferier og helger.

Det var også der de tilfeldigvis traff hverandre for første gang for snart 60 år siden. Da Magnus gikk om bord i rutebåten på tur tilbake til Bodø, satt Gunn i salongen. Hun var på vei fra hjembygda i Steigen for å begynne i ny jobb i byen. Det ble mange flere båtturer sammen etter det.

Selv om ildsjeler som kjent ikke pensjonerer seg, har noe av det beste med livet de siste årene vært muligheten til å bruke enda mer av spesielt det varmere halvåret ute på Kjerringøy.

Fauske er fremdeles hovedbasen, med barn og barnebarn like i nærheten, noen av dem til og med vegg i vegg i Hauan. Gunn og Magnus stiller opp for å kjøre til skole og trening når det trengs. Ofte skal de aktive barnebarna til anlegg han selv har vært med på bygge og vedlikeholde. Og ja, han må innrømme at litt følger han med på hvordan det står til.

Av og til blir Magnus Martinussen fremdeles spurt til råds av den tidligere arbeidsplassen om hvordan ting bør gjøres. Å lære opp den nye generasjonen gleder en åttiårings hjerte. Nylig spurte ett av de fem barnebarna om en innføring i gamle fiskeredskaper som henger i naustet på Kjerringøy. Det er ekstra fine stunder. Og nå kommer sommeren.

GAUTE RØNNEBU