Magerøya i mitt hjerte

Halve meg er fra Finnmark. Fra ei lita bygd på Magerøya i Nordkapp kommune. Fra Nordvågen, utenfor Honningsvåg.

På folkemunne kalles de fra Nordvågen for «De ville bak fjellet». Det sier egentlig det meste.

Hvis noen av leserne har vært på Magerøya, vet de hvorfor det heter Magerøya. Det er ingen vegetasjon i form av skog og busker som kan gi ly når kuling og storm feier over det magre landskapet.

Til gjengjeld er det mye fjell og stein og øya er omkranset av selveste Barentshavet. Nærmeste nabo i nord er Nordpolen.

Så kom høsten 1944. De tyske styrkene trodde de skulle bli invadert østfra av sovjetiske stryker. Det har i ettertid vist seg å være propaganda. Det var ingen sovjetiske styrker som sto klar til å invadere fra øst.

En februardag i 1940 ble pappa født hjemme i huset der de bodde i Nordvågen. Han var en del av en søskenflokk på seks, og han ble født det året krigen brøt ut i Norge.

Ny dokumentasjon som nylig er avslørt, viser at det ikke var Hitler som ga ordre om nedbrenning av Finnmark. Det var rikskommisær Josef Terboven og Vidkun Quisling som mente at om Finnmark ble etterlatt åpent og fritt, kunne den norske regjeringen utnytte dette og etablere seg i Finnmark da tyskerne trakk seg ut.

Terboven presset på overfor Hitler om at Hitler skulle gi ordre om nedbrenning. Hitler ga etter. Derfor kom ordren om nedbrenning av alt av bebyggelse og tvangsevakuering av befolkningen.

70.000 mennesker fikk ordre om å forlate hus og heim, og så ble de sendt i båter sørover langs kysten.

Det var realitten for min farmor de skjebnesvangre oktober og novemberdagene i 1944. Naturlig nok var hun preget av dette resten av sitt liv.

Den høsten var pappa nesten fem år. Han husker at tyskerne kom og satte fyr på husene og han husker at de drepte husdyrene de hadde. Tenkt deg å måtte reise fra hjemmet ditt med seks unger mens du ser at noen brenner ned hele livsgrunnlaget ditt. For meg er det helt ufattelig.

Som om selveste Guds hånd hadde holdt over den.

Pappa har fortalt mye om når de ble evakuert, og ikke minst har han fortalt om da de kom tilbake. Alt var rasert og brent ned. Det var ingenting igjen. Den eneste bygningen som sto igjen i Honningsvåg var Honningsvåg Kirke.

Pappa har fortalt at det var egentlig en fin oppvekst i etterkrigsårene i Nordvågen. De eide i utgangspunktet ingenting, men ungene hadde hverandre og de hadde fjæra og fjellet som tumleplass.

De lærte tidlig å bli selvstendige og det var alltid noen å leke med.

Pappa vokste opp nært sin morfar, Isak Jolma. Han bodde også i Nordvågen og pappa har fortalt at Isak alltid hadde tid til ungene og han var en kunnskapsrik og tålmodig mann.

Isak var finsk og hans far, pappa sin oldefar, hadde utvandret fra Finland på slutten av 1800-tallet og slått seg ned på kysten av Finnmark.

Jeg husker somrene vi dro nordover med Hurtigruta til Honningsvåg. Jeg husker hvor spesielt jeg syntes det var å komme til øya uten trær. Vi bodde hos bestemor og bestefar i Nordvågen.

Hun var en typisk bestemor med stivet forkle, stort fang og alltid nylaget kakao. Bestefar var fisker og det han ikke kunne om fisk var ikke verdt å vite. Jeg husker jeg lekte på kaia i Nordvågen med søskenbarna mine og jeg husker lukten av hav og følelsen jeg kjente inni meg da jeg så utover stor-havet. Følelsen av å få puste.

Etter besteforeldrene mine døde, ble det ikke til at vi reiste så mye nordover. Magerøya ble til et litt fjernt sommerminne. Til jeg ble voksen og fikk barn selv.

Pappa har heldigvis fortalt mine barn historien om Magerøya og Nordvågen. Han har fortalt historien om evakueringa og om oppveksten i fjæresteinan. I sommer tok jeg med alle tre jentene og mamma og pappa og så kjørte vi til Magerøya.

De fikk se hvor morfaren vokste opp og de fikk se hvordan det var der oppe, øverst i Norge.

Hver gang jeg kommer til Magerøya og går på kaia i Honningsvåg kjenner jeg at jeg får puste. Jeg elsker lukten av stor-havet og synet av alle båtene. Jeg kjenner meg hjemme der.

Jeg kjenner hvor stolt jeg er over å høre til der oppe og hvor flott det er å kunne si at jeg er halvt finnmarking.

I sommer valgte pappa og jeg å ta etternavnet til oldefar Isak Jolma. Vi syns det er viktig å føre navnet videre. Det gjør at jeg er blitt enda mer stolt av min tilhørighet til Finnmark.

I år er det 75 år siden nedbrenningen og tvangsevakueringen av Finnmark. Jeg tenker på det tragiske som skjedde med befolkningen den gangen og det gjør meg enda mer stolt over at jeg hører til den flotte landsdelen og folket som ikke lot seg knekke av krig og elendighet, men som bokstavelig talt reiste seg fra asken og bygde livene sine opp igjen.

(Kilde: «Jevnet med jorden», Per Kristian Olsen, Aschehoug, 2019)