- Livet bør helt klart bestå av litt galskap

Idet Simen runder marmor-bautaen midt i Fauske sentrum er han nesten halvveis i et verdensrekordforsøk.

- Når jeg først fikk ideen om å løpe fra Nordkapp til Lindesnes på 30 dager så måtte jeg skynde meg å si det høyt. Når jeg først hadde sagt det høyt til noen så kunne jeg jo ikke trekke meg. Det er litt galskap å sette seg et slikt mål som dette, men livet bør helt klart bestå av litt galskap dersom det skal være verdt å leve, forteller Simen idet han legger seg ned på asfalten for å holde de slitne beina høyt.

Vil sette verdensrekord

Nå har han tatt fatt på sitt livs lengste prosjekt, iallfall om man regner antall kilometer.

Simen har som plan å løpe fra Nordkapp til Lindesnes på 30 dager, og med det slå den gjeldende verdensrekorden på samme distanse.

Dagens gjeldende rekord er fra 2010 og den er på 42 dager, ni timer og seks minutter. Distansen han skal løpe er 2 600 kilometer.

Han er godt forberedt på rekordforsøket. Simen er nemlig rangert som en av verdens beste ultraløpere.

Vendepunktet

Slik har det ikke alltid vært.

For noen år siden viste vekta et tresifret tall når han sto på den.

Et resultat av at Simen var alt for glad i øl og god mat.

Trening var for et fremmedord å regne i hans bok. Løping likeså.

Det skulle endre seg etter en livshendelse som satt skrekk i Simen

- Jeg ble oppringt av jobben til pappa. De fortalte meg at han hadde fått et hjerteinfarkt. Den opplevelsen av å nesten miste pappa ble et skikkelig vendepunkt. Jeg innså at det eneste jeg kunne gjøre for å unngå et hjerteinfarkt var å snu om på livsstilen min. Det var da jeg begynte å løpe.

Mistet kona

Senere skulle løpingen også bli en måte å bearbeide sorgen etter at han mistet kona si til kreft.

Mammaen til hans to barn døde etter kort tids sykeleie i april 2019, og ble begravet på det som skulle vært deres 11. bryllupsdag.

- Det er nok noe av det tøffeste jeg har opplevd. Jeg satt ved siden av Camilla da hun trakk sitt siste pust og forlot verden.

Etter begravelsen var sorgen som en verkebyll. Han klarte ikke å gråte. Bare løpe.

Det var først etter at han oppsøkte en psykolog på et pårørendesenter at han fikk utløp for sorgen gjennom tårer.

- Psykologen sa til meg at jeg ikke kunne løpe fra alt som var vanskelig, og hun hadde jo rett i det. Innimellom har vi mennesker behov for å gråte også. Det er en prosess vi alle må igjennom når vi mister noen vi er glade i.

- Nå har det gått to år siden jeg mistet Camilla, så hverdagen går jo bedre. Samtidig vil det alltid være en bit av meg som er borte.

Løping ble redningen

Det å løpe ble et verktøy for å takle både sorgen og hverdagen for Simen. En måte å ivareta seg selv på i den situasjonen livet hadde ført han opp i.

- Mine to barn mistet mammaen sin, så jeg måtte jo ta mange hensyn til dem. Samtidig innså jeg at jeg ikke var noen god pappa om jeg ikke tok vare på meg selv også. Jeg ville bruke den vonde erfaringen til noe positivt for meg selv. Noe som kunne bygge meg opp igjen som menneske.

Simen hevder at det faktum at han allerede var begynt med ultraløp før kona døde, ble redningen for han.

- At jeg ble enkemann og alenepappa kunne like gjerne slått ut negativt. Jeg er jo så innmari glad i øl. Mange takler sorg ved å døyve den med alkohol, så hadde det ikke vært for løping så kunne nok det kanskje ha blitt min bane også, sier han ettertenksomt.

Heldigvis hadde Simen løpingen som et verktøy for livsglede og mening i hverdagen.

Et løpende felleskap

Det skulle også vise seg å bli veldig sosialt også. Han har et støttende team i ryggen under rekordforsøket og folk som har sett han på sosiale medier eller lest om han, følger han deler av veien.

På sosiale media har nemlig Simen gått bredt ut og ønsket andre velkommen til å løpe deler av distansen sammen med ham. Det er det veldig mange som har gjort.

- Dette prosjektet har skapt et overveldende stort engasjement. På hver eneste etappe har jeg hatt folk som har løpt sammen med meg, spesielt på tur inn og ut av byene.

Det som overrasker Simen er at mange kjører langt for å bli med på løpeturen.

- Det kom en kar innom her rett etter vi ankom parkeringsplassen på Fauske. Han hadde kjørt fra Harstad for å bli med å løpe morgensdagens etappe. Det er i grunn skikkelig kult at folk tar litt del i galskapen min på den måten.

En frelser i joggesko

Simen beskriver seg selv som en løpende frelser med et lurt blikk som antyder et snev av selvironi.

- Jeg løper alltid i et rolig tempo. Et tempo som går an å snakke i, og snakking blir det mye av når folk henger seg med på turen. Jeg har fått hørt utrolig mange triste, rare og spennende livshistorier på turen hit.

- Jeg tror kanskje det har noe med at jeg er så åpen om min historie. Kanskje er det slik at åpenhet avler åpenhet? Jeg vet ikke helt. Men det virker som mange synes det er fint å snakke med meg om ting som er litt vonde å snakke om. Dessuten er det lettere å snakke om vanskelige ting mens man løper.

Gjestfrie nordlendinger

- Er alle nordlendinger så gjestfrie av natur, eller har vi bare vært veldig heldige?, spør Simen.

Han og pappa Audun forteller at de hele veien fra Nordkapp til Fauske har blitt møtt av et uvanlig hyggelig og gjestfritt folkeslag.

- Alle er så hjelpsomme, og vi opplever stadig at noen har stekt vafler til oss eller står med flagg langs veien, sier pappa Audun fornøyd.

- Det beste må være han som sto langs veien nå nylig og jekka opp en ølboks til meg som jeg fikk i hånda da jeg løp forbi, sier Simen og ler godt før han tar en velfortjent slurk.

Selv Statens vegvesen er også mer joviale her i Nordland enn lengre sør, hevder Simen.

Stengte tunneler

- Sånn apropos galskap og joviale nordlendinger, begynner Simen.

- Det er enkelte tunneler det ikke er lov å løpe eller sykle gjennom, men vi tok nå sjansen da. Da jeg var seks kilometer inne i tunnelen så ble det plutselig helt stille. Ingen biler verken inn eller ut. Når jeg tilslutt kom ut, så ser jeg pappa stå litt halvpanisk og svett ved bobilen og Statens vegvesen hadde rykket ut, sier han og ler godt før han fortsetter.

- Jeg hadde klart å løse ut en alarm som gikk rett til sentralen i Oslo, som igjen varslet en enhet her som rykket ut. Jeg stengte rett og slett hele E6 når jeg løpte inn i tunnelen. Da ble jeg litt svett, og regnet med det røyk med noen tusenlapper i bot. Men de bare ønsket meg god tur videre og ga meg et tips om å ikke gjøre det igjen.

- Det hadde aldri skjedd i Oslo. Det er iallfall helt sikkert, avslutter han.