Liv på vollen - og bakom spiller orrhanen

Oppe i skogkanten ytterst på vollen kommer en hare hoppende og setter seg til å skue utover herlighetene. Endelig er det blitt noen bare flekker der enkelte grønne skudd så smått titter opp av jordbunden; snadder for en haremunn må vite. Så kommer hare nummer to hoppende og slår seg ned ved siden av den første.

Denne er litt mer gråflekkete og større, er vel hannen da. Begge harene blir sittende side om side og skotte sydover. Et eller annet har fanget interessen, ørene går og de er litt vaktsomme.

Ganske riktig, nedenfor sommerfjøset kommer en rev ruslende. Den stopper opp og ser seg tilbake, det er sikkert flere i anmarsj. Ikke lenge etter kommer neste rev springende.

Snart er leken er i full gang. De hopper og spretter og ruller rundt, det er trolig unger fra i fjor. Våren er nok en lystig tid, også for revene.

Men det er ikke bare lek. På revers vis tar de stand i snødrivene som ligger igjen bortover engstykket, snuser og lytter og stikker snutene ned i snøen. Her er det trolig ferten av mus de kjenner.

Plutselig sprettet de i været og stuper ned på sitt bytte, og musebestanden er snart desimert med et par individer. Greit med revene, de er gode musejegere.

Hva med harene? Vi vender blikket mot nord. Begge harene sitter på samme sted som før, de følger tydeligvis med på det som skjer bare et drøyt stenkast borte.

Pussig å observere disse dyrene som i paradisisk fred og ro er helt uanfektet av hverandre. Det kommer vel av at vindtrekken står bort fra revene.

Mens alt dette skjer er det et yrende fugleliv oppe i skogen straks ovenom gården. Der pågår en liten orrfugllek, med spill så det er en lyst å høre. Orrhanene buldrer og sjoer, og en av dem seter seg i en grantopp for bedre og følge med på hunnkjønnet.

Kanskje kaster den også et blikk ned mot revene; godt å ha kontroll med det meste.

En ny rev er i mellomtiden kommet til, og det er plutselig tre stykker som er med på moroa. Den sist ankomne er større, kanskje en av foreldrene. Nå er det ikke lenger bare lek. Litt opptuktelse er tydeligvis på sin plass.

Det blir glefsing og biting, og den svakere part legger seg på rygg og ber om ”nåde”. Etter vel gjennomført oppdragelse rusler den sist ankomne reven videre og blir borte i skogen.

Nederst i bakken har det dannet seg en liten bekk fra alt smeltevannet. Den går i lystige små stryk, og her og der danner det seg en liten kulp. Disse kulpene har i alle år vært mellomstasjon for et stokkandepar på trekk. Så også i år.

Endene padler rundt i den lille kulpen og napper i seg ferske skudd og hva det nå må være som smaker for en and.

Det øvrige skuespillet går sin gang; revene leker og jakter, harene beskuer det som skjer, og bakom spiller orrhanen.

Tilfeldigvis kaster jeg et blikk ut på gårdsplassen i motsatt retning. Der får vi se en brun strek som farer av gårde i en viss fart. Det er røyskatten. Den bor under ved.
svala. Av og til kommer den frem og springer bortover bakken som en tynn strek. Brått kan den stoppe opp for å sette seg på bakbenene. Da plirer den mot oss med små sorte øyne.

Røyskatten er en nysgjerrig liten skapning, men den er også ganske sky og var. Om vinteren er røyskatten helt hvit med unntak for haletippen som er sort. Hjemme i Østerdalen kalte vi den da for ”kvitkatt”.

Litt etter litt løser denne kveldens lille eventyr i faunaen seg opp. Harene har trukket seg inn i skogen, og det samme har revene. Røyskatten får fortsette sin jakt uforstyrret av oss.

Det er imidlertid ikke helt slutt på begivenhetene. Vi har så vidt smakt søvnen da vi våkner av noen fæle skrik utenfor vinduet. En måke og en skjære skriker om kapp og stuper ned mot noe i bakkene under gården. Og brått kommer ”byttet” frem. En mår farer forskremt bortover snødrivene med fuglene etter seg.

Fuglene gir seg etter hvert, og måren kommer opp på gårdsplassen. Her klatrer den hjemmevant opp i det ene fugleburet og begynner å jafse i seg solsikkefrø beregnet for ekornene,

Ja, ekornene; disse har vi savnet i det siste. Og nå har vi fått svaret. Det er nok måren, den fryktelige jegeren med ekorn som favorittbytte som har redusert ekornbestanden.

”Dårlig gjort av deg mår, du kunne ha holdt deg unna gårdsekornene våre, din styggfant”.

Men naturen kan vi ikke gjøre noe med, den får gå sin gang om den enn kan være brutal til sine tider. Mennesket er også en brutal jeger.

Og, bakom i skogen er det slutt på det glade orrfuglspillet.

Historien ender ikke her. Neste dag holder jeg på med et eller annet inne på låven. Da får jeg høre noen fryktelige skrik oppe ved sommerfjøset. Med nattens hendelser friskt i minnet løper jeg ut for å se.

Der oppe på åkeren har fire traner slått seg ned, antagelig for å ta en liten hvil på sin
lange ferd mot nord. De spankulerer litt rundt, tar seg en liten svingom, bedre kjent som tranedans før de i majestetiske svev letter og fortsetter sin lange ferd.

Så, en kveld er også de tilbake. En kalv fra i fjor kom stikkene frem. Den beiter av det sparsomme grønne som naturen hadde å by på. Også ei ku kommer og beiter på vollen mens den bades i midnattssolglansen.

Endelig er alt ved det normale hva ville dyr og fugler angår. Ja, også rensdyrene er kommet på innmarka. De er uten klave, så kanskje er det villrensdyr som har rømt fra Dovre?

LARS OLAVHANDELAND

Nå er det bare elgen som mangler. Den har vært fraværende siden i mars av en eller annen grunn; kanskje på grunn av de store snømengdene og elvene som er blitt store i vårløsningen.