Gårdbrukerne Bonde Ketil Kristoffersen (t.h.) og Bjørn Villumsen fortviler over reduserte kvoter for melkeproduksjonen. Foto: Ole Kristian Andreassen
Gårdbrukerne Bonde Ketil Kristoffersen (t.h.) og Bjørn Villumsen fortviler over reduserte kvoter for melkeproduksjonen.

Leder

Taper penger på oste-avtale

Heldigvis er det noen som ikke gir opp.

Publisert Sist oppdatert

Denne uka kunne Saltenposten fortelle om tre gårdbrukere i Beiarn som taper en halv million kroner til sammen, fordi de må kutte ned på produksjonen av melk. Samme skjebne rammer
bønder over hele landet.

Årsaken er at regjeringen har gått med på en krav fra Verdens handelsorganisasjon (WTO) om ikke lenger å gi eksportstøtte for ost. Det rammer produksjonen av Jarlsbergost, som er Norges mest kjente ost i utlandet.

Jarlsbergosten skal fortsatt selges i utlandet, men nå skal Tine produsere den i Irland og bruke melk som er produsert i Europa. Da blir 100 millioner liter melk overflødig i Norge. Det er omtrent like mye melk som produseres i hele Nordland.

Noen gårdbrukere velger å selge kvoten sin og legge ned melkeproduksjonen. Andre gårdbrukere velger å gjøre som de tre i Beiarn. De vil drive videre selv om de må redusere produksjonen.

Konsekvensen er at de får mindre penger til å investere i gården og lavere inntekt. For å kompansere for det må de kanskje spare på avløsere og ta kortere ferie. Det blir tøffere å være bonde.

En slik utvikling vil gjøre det mindre attraktivt å bli gårdbruker. Færre ungdommer vil gå inn i
yrket, og dermed er det fare for at flere gårder blir liggende brakk. Det fører igjen til at det blir færre folk i bygdene våre.

Å snu denne utviklingen ser ut til å være vanskelig, nærmest umulig. Den politiske viljen er ikke til stede. De store gårdene i sentrale strøk over-
lever, de mindre brukene i distriktene er taperne.

Jarlsbergost blir det fremdeles å få kjøpt, både i Norge og i utlandet. Den vil fortsatt framstå som en god representant for det norske landbruket.

Slik ser det ut til å bli også denne gangen.
Heldigvis er det noen som ikke gir opp, slik som gårdbrukerne i Beiarn. Vi får håpe at de en gang får oppleve bedre betingelser. Det fortjener de.

Smaken vil være den samme,. Men den vil også minne oss om at da produksjonen flyttet
forsvant nok en bit av norsk distriktspolitikk.

Powered by Labrador CMS