- La russen få feire

I onsdagens avis skrev jeg om årets russekull som har lagt ned voldsomt mye arbeid for å få til ei så tilnærmet «normal» russetid som mulig. Vel, normal blir den jo ikke.

Russen har måttet begrense antall deltakere på arrangementene på russecampen. De må også teste seg for korona to ganger i uka, og de må regne med å sprite hendene oftere enn de skåler i glassene. I tillegg må de holde en meters avstand til andre enn egen kohort.

Med andre ord blir det en ”pandemi-tilpasset” russefeiring.

Møtet med russen fikk meg til å tenke tilbake på min egen russetid for for første gang på lenge. Det begynner å bli mange år siden jeg var russ, faktisk så mange år at det får meg til å føle meg en anelse tilårskommen.

Jeg husker ennå veldig godt den forventningen som rådet før russetiden, og alle arbeidstimene vi la ned i renovering av russebil. Russefester ble det mange av, også før russetiden offisielt startet.

Russetiden ble skrevet inn i minneboka mi som ei tid der frihetsfølelsen var til å ta og føle på. Ei tid med samhold og mye moro.

Spesielt godt husker jeg at vi var tusenvis av russ fra Trøndelag som reiste til fjellandsbyen Åre i Sverige, for en hel helg med fest og skikjøring. Jeg tror ikke russen var velkommen tilbake i årene som fulgte, men det må bli en annen historie til en annen gang.

Det jeg ville fram til er, sett i dagens verdensbilde så ville disse scenarioene som jeg tok for gitt da jeg var atten år, være totalt utopi.

Når jeg nå i ettertid sitter og mimrer tilbake til russetida, så er det to tanker som slår meg. Den første er ganske åpenlys, jeg ville aldri hatt energi til å være russ på nytt. Til det trives jeg for godt hjemme.

Ungdomstiden min er definitivt over.

Det andre som slår meg er hvor takknemlig jeg er for at jeg faktisk fikk den verdifulle tida sammen med mine daværende klassekamerater.

Det er ikke gitt at det vil bli slik for ungdommene som er russ nå, selv om jeg håper det.

Ungdommene har ikke kunne tatt noe som helst for gitt, etter at pandemien kom som julekvelden på kjerringa i fjor. Hverdagen deres har vært preget av begrenset sosial kontakt, hjemmeskole og avlysninger fra ende til annen. Jeg tør nesten ikke tenke på hva konsekvensene av dette vil være på lang sikt.

Møtet med ungdommene jeg intervjuet på Fauske videregående skole, ga meg på mange måter ett nytt perspektiv på pandemien. De har blitt fratatt en utrolig viktig del av ungdomstida.

Faktisk har så mye som halve tiden de har hatt på videregående skole vært preget av smittevernregler, avstand og digital undervisning. Det er jo absolutt ikke slik ungdomstida skal være. Til tross for dette var det ikke en bitter, opprørsk gjeng jeg møtte. Det var reflekterte ungdommer, som utviste mye mer «folkevett» enn mange på min egen alder gjør.

Budskapet de kom med, vitnet om gode verdier og reflekterte holdninger. Årets russekull ønsket å få fram at de ønsket å få en liten smak av samhold, russefeiring og normalitet.

De tok kontakt med avisen av en edel grunn, de ville være helt åpne om hvordan feiringen skulle foregå, slik at ingen skulle bli bekymret dersom de så glade ungdom i russedress. De ville forsikre alle om at de tok alle forholdsregler for ei sikker feiring.

Er ikke det beundringsverdig, så vet ikke jeg.

Jeg vil avslutte denne tankerekka med å si at jeg unner virkelig russen denne feiringa.

Ung er de tross alt bare én gang, og den tida kan de aldri få tilbake.