Ragnhild (71) stiller ut tekstilkunst over hele verden: - Jeg gleder meg til jobben min hver eneste dag

I 40 år har saltdalskvinnen lagd fargerik kunst av ull og nylontråd. De vevde kunstverkene til Ragnhild Monsen pryder offentlige bygninger over hele verden. Vi møter henne på Adde Zetterquist kunstgalleri på Storjord, hvor hun arbeider med å henge opp utstillingen sin, som skal åpne søndag 26. mai.
Hun sitter på en benk i sola med ei brødskive i handa, men er raskt på beina, hilser blidt mens hun spiser siste rest av skiven og viser vei inn i galleriet.

De store kunstverkene har rene, klare farger med mye blått, grønt og gult. Først vet jeg ikke hva jeg ser, men så oppdager jeg enkelte elementer som dråper, greiner og snø. Jeg får kikke meg rundt på egen hånd, nysgjerrig, tillater meg å kjenne forsiktig på de grove overflatene og tekstilene som skal pryde gjestegalleriet i sommer.

- Blir aldri lei

Kunstneren kommer inn i rommet. Hun har samlet det lange, mørke håret i ei flette som når henne til baken. Hun ser at jeg undrer meg og forteller at bildene verken er konkrete eller abstrakte, men et eller annet midt i mellom.
- Jeg gleder meg til dette hver eneste dag, det å stå opp og fortsette på et prosjekt. Det fascinerer meg fortsatt at jeg ikke blir lei. Det er helt utrolig, sier hun med øyne som tindrer og med et kroppsspråk fullt av energi.

Det er visst det dette handler om. Energi.

Den oppstår som en idé i kunstnerens hode, endrer form og manifesterer seg gjennom veveprosessen. Men det var ikke gitt at det var kunstner Ragnhild Monsen skulle bli. Under oppveksten i Rognanfjæra var hun minst like opptatt av å gå på skøyter, noe hun for øvrig ble veldig god til.

Rognanfjæra

Hun minnes en fri barndom full av lek med sine to søstre Hanna og Lisbeth. Den ene driver i dag campingplassen og den andre er tekstilkunstner som Ragnhild. Lekenheten har Ragnhild tatt med seg, man kan se den både i bevegelsene hennes og i kunsten hun lager.

Det mest fargerike bildet i utstillinga heter «Childhood bliss».
- Det er inspirert av sånne bilder som man lager som barn, der man tegner linjer og figurer og fargelegger mellom strekene, forklarer kunstneren.

Vevingen er en interesse hun har med seg fra hjemmet, hvor hennes mor lagde matter.

Ragnhild begynte veldig tidlig å sitte bak veven.

Hun begynte på Nordland kvinnelige håndarbeidsskole i Bodø, men interessen for det sportslige var sterk, og det ble både folkehøgskole og studier innen idrett, før hun endte på Statens lærerskole i forming.

- Var det alltid kunstner du ville bli?
- Ikke egentlig. Jeg ville også holde på med idrett, og jeg ser nå hvor viktig det var for meg. Jeg er fortsatt myk som ei katt.

Å veve med store arbeider er nemlig tungt, og man bruker hele kroppen i bevegelsene.

Da hun som ung student var assistent for Synnøve Anker Aurdal, en av de store innen billedvev, ble Ragnhild introdusert for denne måten å jobbe på, med store formater. Det ble derfor et naturlig valg for henne som kunstner. Hun maler alle bildene i full størrelse før hun går til veven.

- Har noen gang tenkt at bildet er ferdig etter maleprosessen?
- Nei. Det er først når jeg begynner med tekstil at ideen blir virkelig, at den manifesteres.

Store oppdrag

Det største bildet hun har vevd er på tre ganger elleve meter og pryder inngangen på Rikshospitalet, avdelingen for kvinner og barn. Selv med assistenter tok det ett år å veve kunstverket, som måtte produseres i tre deler.

Ragnhild Monsen bor og jobber i Oslo sammen med sin engelske mann Keith Robotham. Hun har også et verksted og atelier i Sverige, 15 mil unna, hvor hun foretrekker å oppholde seg om sommeren.

Natur er en viktig kilde til inspirasjon for Ragnhild, i tillegg til alt det som dukker opp intuitivt og umiddelbart.

Da hun fikk i oppdrag å utsmykke alteret i Sørreisa kirke, måtte hun inn i en meditativ prosess. Så kom ideen til henne da barnet hennes så en regnbue utenfor.
- Du vet, den gleden og begeistringen, sier Ragnhild og beskriver den sitrende følelsen med mimikk og stemme.

Veving og vandring

Bildene på veggen bak oss er også sterkt preget av natur. Hun kaller den Dalsland-serien, som har mye inspirasjon fra bjørkeskog. Når hun ikke arbeider, er Ragnhild ute i naturen.
- Jeg vandrer. Det er det jeg gjør. Vever eller vandrer.

I fjor gikk hun langs pilgrimsleden fra Sundsvall til Trondheim. Det ble 60 mil på 30 dager. I år skal hun legge ut på langtur til Trysil sammen med ei venninne.

Filosofi og undring preger også mange av bildene.

De har titler som "Innsikt", "Årsak/virkning" og "Tankespinn". Det siste, vevd i grønt og svart, får tankene til å vandre og danne figurer av "ingenting". Nettopp det er kunstnerens hensikt.
- Jeg prøver å lage titler som gir åpenhet, som gjør at man kan ha sin egen tolkning, samtidig ønsker jeg at bildene skal være dekorative.

Kjempet for bryggene

Når hun åpner utstillingen i morgen, søndag klokka 13, blir det en samtale med Kajsa Zetterquist om Ragnhilds kunstneriske virke, åpen for publikum.

Det er imidlertid sjelden privatpersoner kjøper verkene hennes. Størrelsen på dem gjør at de egner seg best i store rom med rene flater. I tillegg til Rikshospitalet har hun dekorert oljeplattformer, kirker, skoler og andre offentlige steder, og har stilt ut i 11 land.
Fra den store verden til hjembygda - Ragnhild tok initiativ til å bevare de rivingstruede gamle bryggene på Rognan, og lagde ei utstilling i Nestbybrygga i 1991 for å vise at de hadde livets rett. Med det startet debatten som førte til at bryggene står den dag i dag.
- Hva syns du om å stille ut her i hjembygda igjen?
- Det er jeg veldig glad for. det er virkelig en ære å bli invitert og stille ut på galleriet her. Lysforholdene er veldig fine.

Åpent sinn

Dualisme er en rød tråd i veven til Ragnhild. Lys og mørke, liv og død.
- Har du noen tanker om evighet og det åndelige?
- Jeg har foretatt noen kirkeutsmykninger og da føler jeg at jeg må omstille meg, jobbe på et annet plan. Jeg må være åpen for nye åndelige impulser. Jeg er et åndelig menneske, ellers kunne jeg ikke vært kunstner.

Mannen Keith er med og hjelper til med montering og praktiske oppgaver. De to møttes da hun hadde atelier i en nedlagt kafé på Tenerife. Hun jobbet, han var på ferie. Det er lenge siden nå, men de er like forelsket i dag.
- Han hjelper meg med alt mulig, skryter Raghild, og mannen parerer;
- Hun er vidunderlig. Det er fantastisk å være gift med en kunstner og få lov å ta del i hennes univers.