- Jeg liker å lage bråk

Selvportrettet

Navn: Egon Holstad

Alder: 53

Hvor: Er fra Fauske. Flyttet til Tromsø da jeg var ferdig med videregående. Der har jeg blitt værende, men vil gå i grava som fauskeværing.

Hva: Aktuell med boka og essaysamlingen «Norge sett fra Nord»

For dem som ikke kjenner deg, ha ha tulla … vil du fortelle litt med egne ord hvem du er?

– Hehe. Jeg er redaktør og kommentator i Avisa iTromsø, Tromsøs eldste avis. Der har jeg jobbet siden 2015. Før det jobbet jeg 11 år i Bladet Nordlys. De siste to årene har jeg også laget musikkpodkasten «Feedback med Egon Holstad». Ellers har jeg drevet platesjappe og vært med å drifte noen utesteder i Tromsø, arrangert konserter og frilanset både som skribent for diverse magasin, samt jobbet en del frilans for NRK radio. I tillegg holder jeg foredrag og kåserier rundt om i landet, der humor og kunnskap forsøksvis flettes sammen. Hvem jeg er som person må nesten noen andre svare på. Selvbildet er en ensom ting.

Hva er du opptatt av for tiden?

– Akkurat nå er jeg midt i lanseringen av «Norge sett fra nord»-boka, så narsissisten i meg får virkelig kjørt seg for tiden. Haha! Ellers er jeg jo sedvanlig opptatt av den verdenen vi lever i, fra lokale forhold, til det som skjer i så vel Midtøsten som i USA. Også er jeg hele tiden en svamp etter å oppdatere meg på både gammel og ny musikk. Er nok en vitebegjærlig og uforbederlig nerd, og er dessuten uhyre sosial, så jeg kommer nok aldri til å sette meg i ei hule og nekte å ta verden inn over meg.

Du har gitt ut tre bøker og ei hvor du deler byline, med ganske forskjellige tema. Hva skal ditt neste bokprosjekt handle om?

– Har faktisk gitt ut fire bøker, pluss «Bobilmemoarer» sammen med Joachim Førsund, samt levert bidrag til et titalls flere. Tidligere i år ga jeg ut ei bok om Raga Rockers-plata «Maskiner i Nirvana». Uansett: Når man akkurat har gitt ei bok, er ikke neste bokprosjekt det som er fremst i panna, snarere heller tvert imot, men forlaget jeg er på har noen ideer vi har diskutert, men det er foreløpig bare løse skisser, og ikke noe som skal materialiseres med det første. Dessuten er jeg jo i full jobb, og vel så det, og bor sammen med kone og stedatter, så 2025 håper jeg blir et vanlig år. Sier jeg nå i hvert fall. Haha!

Små og litt større gullapper på coveret. Fortell.

– Da antar jeg du sikter til platesjappa mi, der jeg skrev personlige musikkanbefalinger på Postit-lapper og limte dem på coverne. Det var vel et dårlig skjult forsøk på å bedrive misjonering av egen smak, hvor jeg forsøkte å få kundene til å kjøpe plater jeg trodde de ikke visste at de kom til å elske før de hørte dem. Forhåpentligvis klarte jeg å snike ett og annet inn i stuene til folk de ellers ikke hadde ramlet over.

Fortell om Feedback.

– Platesjappa med samme navn drev jeg fra jeg var 22 år, i 1994, til jeg la ned ti år senere. Navnet har jeg tatt i bruk igjen, da det også er navnet på musikksatsingen til iTromsø, der vi skriver noen hundre plate- og konsertanmeldelser i året, intervjuer lokale, nasjonale og internasjonale artister, samt lager podkast og skriver lange dypdykk om musikk og artister vi mener fortjener det. Jeg liker ordet, da det både betyr «respons» og, i overført betydning, støy. Jeg liker å lage bråk. Der fikk dere jaggu overskriften også!

Folk burde, generelt sett, vært mer opptatt av fugler.

Du er over gjennomsnittet interessert i fugler. Hva kommer det av?

– Det er sammensatt. Jeg er virkelig ingen ekspert overhodet, men jeg er umåtelig glad i fugler. Mammas onkel var fangstmann og jeger, og kicket nok i gang noe hos storebroren min, som igjen oppdro meg på feltet. Interessen for natur, dyr og fugler var en naturlig del av oppveksten, og jeg begynte etter hvert selv å gå på jakt, både andejakt ved havet på Holstad, men også rypejakt i Holstadmarka, på Finneidfjellet og i Sulis.

– Nå har jeg ei hytte 10 meter fra flomålet på yttersida av Kvaløya, der fuglelivet er enormt. Der elsker jeg å se på dem i kikkert og telle og skrive ned og sånt. Men det er ikke akkurat sånn at jeg holder forelesninger om det. Haha! Men det står en god del om fugler i «Norge sett fra nord», og det er jeg glad for. Folk burde, generelt sett, vært mer opptatt av fugler.

Å være fra Fauske og holde med Glimt er for meg helt ubegripelig.

Debutboka di hadde tittelen "Tromsø - fra himmel TIL helvete: eyyyyya Tyyyyøøøøøøøøøøøøøl!". Hva betyr Tromsø IL for deg?

– Jeg begynte å holde med TIL da de rykket opp i 1985. Da de vant cupfinalen året etterpå, var det gjort. Siden har det vært dem i norsk toppfotball. For meg har det aldri vært aktuelt å holde med Glimt eller Mjølner, eller noen andre lag i Nordland enn Sprint. Sprint er og blir mitt lag i Nordland, og hadde Sprint møtt TIL i cupen, hadde jeg tatt på meg Sprint-skjerfet og stilt meg sammen med fauskeværingene.

Hvorfor er Sprint langt mer underholdende å se på enn Glimt?

– Fordi de har penere drakter, man heier ikke på et gult lag. Fordi de er fra Fauske, og de andre er fra Bodø. Og fordi det er klubben i mitt hjerte. Jeg har heiet på Sprint helt siden Trond Edvardsen var keeper. Pappa spilte på Sprint og var trener for dem i flere perioder. Å være fra Fauske og holde med Glimt er for meg helt ubegripelig. Fauskeværinger må alltid holde med Sprint – og mot Glimt.

Hva er din beste/verste konsertopplevelse?

– The Cramps, på Astoria II i 1995, sammen med 1000 andre gærninger, er nok den beste. Det er i hvert fall det villeste jeg har sett. Det rant blod, svette og sikkel fra scenekanten. I siste låt, en coverlåt av Hasil Adkins’ «She Said», knuste vokalist Lux Interior ei flaske vin mot panna, før han skar opp buksene sine med glasskårene, så blodet rant nedover leggene.

– Gitaristen Poison Ivy, som også var kjæresten hans, satte så den ene halvmeter høye stiletthælen sin i kjeften på ham, som han bet rundt, før hun dro den ene av de lårhøye støvlettene av seg, og fortsatte dernest å spile slidegitar med hælen som bottle neck. Har aldri sett noe som var mer rock. Rock’n’roll skal være farlig og sjokkerende. Det er for mye moral og oppdragelse i rock nå til dags. Så dem fire ganger til. Fantastisk hver gang. Ellers var Nick Cave & The Bad Seeds i 1994, på Sentrum Scene, en helt bisarr opplevelse. En annen dag hadde jeg tenkt på noen helt andre konserter. Det har blitt noen av dem opp gjennom årene.

– Det verste jeg har sett live var et svensk bluesband på Fagers, tror de var fra Arjeplog, cirka 1989. Har heldigvis glemt bandnavnet. De spilte med notestativ, som er det teiteste jeg vet, og de spilte bare elendige coverlåter av Gary Moore og Eric Clapton og den dølle greia der, også hadde de akkurat oppdaget trådløs-teknologien, så de løp rundt i hele lokalet hele tiden med gitarer med antenner på, mens han stakkars trommisen satt alene på scenen og prøvde å holde det hele i tømmene, og ventet på at vokalisten skulle komme tilbake til scenen og synge de pliktskyldige glosene fra det fuckings notestativet sitt. Heldigvis hadde Fagers plenty av det deilige ølet sitt, så vi overlevde så vidt.

Det rant blod, svette og sikkel fra scenekanten.

Har du møtt "kuken" etter reisebrevet ditt fra Oslo gikk viralt?

– De greiene om «Kuken» er et tilbakelagt kapittel, og hele greia, også om det som skjedde etter det såkalte reisebrevet, er utførlig beskrevet av undertegnede i et eget kapittel i boka «Last Train» (2012). Tenker vi lar det blir med det. De som vil kan således lese den.

Hvor trives du aller best i Salten?

– Hjemme hos mamma, på Tverlandet. Ellers er jeg ikke så fin på det, og synes derfor det er akkurat det samme hvor i Salten man befinner seg, så lenge man kan se fjellet Saulo.

Du skal delta på Det Vilde Ord i Bodø, neste måned. Hva går det ut på?

– Jeg skal bokbades om «Norge sett fra nord»-boka, av Steinar Aas, så det blir forhåpentligvis en innholdsrik og underholdende prat om hvordan det er å se Norge, med et ståsted nord for polarsirkelen.

Hva er det beste du får servert?

– Møsbrømlefse – og det skal faen ikke være med lettrømme, og det skal spises med fingrene. Å spise møsbrømlefse med kniv og gaffel er teitere enn å spise tomatsuppe med pinner.

Hva er du best på å lage selv?

– Trøbbel.

Hva er ditt forhold til kaffe?

– Jeg elsker kaffe, har alltid likt kaffe og får aldri nok kaffe. Den skal dessuten ikke inneholde én dråpe dyresekreter, den skal være køle svart og så sterk at man hører lyden av tarmene som skriker i angst før man setter koppen til leppene. Da jeg skrev bok om kaffe, trodde jeg at jeg skulle få dosen. I stedet ble jeg bare mer hekta. Nå er det sånn at jeg er en potensiell seriemorder før jeg får i meg de første tre koppene om morgenen. Etter det er jeg snill og grei.

Bare spør kona. Eller, forresten, ikke gjør det.

Har du noen gang vurdert å flytte tilbake til Fauske? Hvorfor/hvorfor ikke?

– Egentlig ikke. Har bodd så å si hele mitt voksne liv i Tromsø, og det er her jeg har det meste av både familie og venner. Men jeg kunne godt tenkt meg å ha to skrivestuer; ei på Dorro, ved foten av Saulo, og ei på Veltskaret i Holstadmarka.

Hva bruker du mest tid på utenom jobb?

– Å fiske på havet, alt fra torsk og kveite, til uer og sei, og alt mellom. Har sjøhytte og en perfekt stor båt, og fra april til september er jeg nok like mye til havs som på land. Bare spør kona. Eller, forresten, ikke gjør det. Fyller tre frysere med fisk og selkjøtt hver sesong, og lever den sjarkromantiske drømmen til fulle.

Hva er ditt forhold til lokalavisa for Indre Salten?

– Jeg digger at det er ei egen avis for den delen av regionen, som det ikke var da jeg bodde der, også synes jeg det er knallbra at noen tar på seg den viktige jobben med å tuppe AN i ræva. Det er viktig at det drives journalistikk i Salten, som ikke bare skrives av selvopptatte bodøværinger med hodene inne i et glasshus.

Hvem fortjener ei forside i Saltenposten og hvorfor?

– Yngvar Pettersen! Han lært meg å spille gitar, som igjen ga meg en dypere forståelse for når de som virkelig kan spille er gode. Dessuten fikk han meg til å skjønne at man ikke trenger å lære seg noter for å nyte, skjønne og utføre musikk til fulle. Yngvar reddet meg fra blokkfløyehelvetet! Dere kan ha bilde av ham på forsiden, der han kjører et lastebillass med blokkfløyter inn på Salten Verk, og tømmer det inn i en av smelteovnene, mens han hytter med neven, til tittelen «Fuck fløyter!». Synes også Kjell Setså hadde fortjent ei forside. Jeg savner den gamle kranglefanten. Fantastisk lærer med masse engasjement.

Er det noe du skulle ønske du hadde mer tid til?

– Uansett hva jeg svarer her, ville jo motsvaret vært at det bare er å prioritere. Men jeg kunne tenkt meg mer tid. Også tror jeg ingen ligger på dødsleiet og angrer på at de ikke jobbet mer. Du er mye mindre unik og uunnværlig enn du tror. Bruk mer tid på familie og venner. Dyrk lidenskapene dine. Finn på noe gøy. Kjedsomhet er stort sett selvforskyldt.

Hva ville Egon på åtte eller tolv år bli?

– Egon (8) var helt oppslukt av Edward S. Ellis’ bøker om Hjortefot, og ville bli indianerhøvding. Egon (12) hadde akkurat lært seg å spille gitar og ville bli rockestjerne. Det tok meg noen år å skjønne at verken gener eller evner var tilstrekkelige for å oppnå noen av drømmene.

Hva er ditt beste barndomsminne?

– Jeg hadde, på generell basis, en ekstremt lykkelig og bekymringsfri barndom på Fauske, der det eneste man var redd for var atomkrig og Smart-nissen. De enkeltminnene som nok har brent seg hardest fast er fisketurer i Sulis med pappa og broder’n, Sprint-seiere mot Glimt på grusbanen og utforskning av den stadig mer krevende voksenverdenen sammen den helt fantastiske gjengen av venner jeg var så heldig å ha. Føler meg veldig privilegert som fikk vokse opp på Fauske på 70- og 80-tallet. Det var ei jævla fin tid.

Du har vært målvakt på Sprint. Fortell om det?

– Det hadde blitt ei kort bok. Haha!

Var det en tid du skulle bli proff fotballspiller?

– Nei. Jeg var for treg. Men jeg kunne godt tenke meg å være keeper på Glimt. Det er et tilbud som fortsatt står ved lag, så de må bare ringe meg. Jeg stiller på flekken!

Hvilket instrument kunne du blitt god i dersom du hadde satset?

– Jeg har aldri satset på noen verdens ting, med noe langsiktig mål. Jeg eier ikke ambisjoner. Og det er bare ynkelig å høre folk si hva de selv mener de kunne blitt gode på, «dersom de hadde satset». Med en pistol mot tinningen, sier jeg likevel pauke. Det ser passe slapt og fint ut, sånn i fall det skulle bli en jobb av det.

Hva er din største bragd i livet?

– Det er en type spørsmål jeg tror Donald Trump og Bjarne Brøndbo ville elsket å få. For min egen del er jeg mest fornøyd med fortsatt å være i live, og det har jeg tenkt å fortsette med så lenge det går.

Hva skal du gjøre i helgen?

– Fredag blir det middag hjemme, og forhåpentligvis en tur på bar på kvelden. Lørdag skal jeg på en knallbra sjømatrestaurant med kona mi. Søndag skal jeg se den irske rockgiganten Stefan Murphy live på Blårock. 

Livet er herlig!