- Kom deg til hvitfrakken

Jeg har nå igrunn alltid vært glad i å ta meg en lur. Da jeg var yngre, mye yngre enn i dag, var jeg en snodig liten krabat. Følte jeg for å ta meg en blund, ja så gjorde jeg det. Om så det var midt på dagen, eller tidlig ettermiddag.

Unge Kenneth la seg ned når som helst og akkurat der det passet han. Rett inn i et drømmeland, uten tanker for tid og sted.

Et av mine favorittbilder fra barndommen er et bilde der jeg ligger strak ut ved et rødt og grønt huskestativ. Tre år gammel. Hunden vår, schaeferen King, ligger side om side med meg. Firbeningens viktigste misjon i livet var å våke over meg når jeg ikke var våken. Det var en jobb han tok på alvor. Selv min far ble nektet å nærme seg meg. Kings beskjed var snerrende klar; han sover. Det skal han få fortsette med.

Søvnrutinen min ble heldigvis noe korrigert med årenes løp. Men noe annet skjedde. Det skjedde noe med søvnkvaliteten.

I flere år, fra sent i trettiårene, gikk jeg rundt som var jeg i en evigvarende døs. Jeg sov. Ganske nær opp til det anbefalte. Likevel kjente jeg meg mindre og mindre opplagt på dagtid. Tidvis kjentes det som om jeg slett ikke hadde sovet et sekund, men heller virret rundt i voldsom utagering på et nachspiel fra tidlig kveld til sen morgen.

Jeg er jo mann, så jeg tenkte at dette, dette gir seg. Alt blir bra. Det gjorde ikke det.

For drøye sju år siden fikk jeg klar beskjed fra min på det tidspunktet nokså nyervervede kjæreste. ”Du er fin på mange vis, men det er noe som er alvorlig galt”, sa hun. Og greide ut om buksering hit og dit i senga gjennom natta og presentasjoner av lyder som ikke akkurat fortalte om en fyr i dyp og velgjørende søvn. ”Det er sjukt snodig snorking med pussige lydeffekter til”, fortalte hun.

Jeg ble beordret til fastlegen. Etter litt om og men sendte han meg videre til søvnutredning. På sykehuset i Kirkenes koblet de meg opp med alskens måleapparater. En natt på hotell i byen senere avleverte jeg utstyret. Da kom beskjeden som endret mitt liv.

”Du har søvnapné. Det er alvorlig. Du går ikke herfra før vi har funnet ut av hva vi skal gjøre med deg”.

Søvnapné betyr at åndedrettet tar seg pauser. Det er helt vanlig med fem pustestopp i timen, men om det inntreffer hyppigere enn det, er det all grunn til å ringe med alarmbjella. Det viste seg at jeg hadde 35 pustestopp per time. Det defineres som alvorlig søvnapné. På det meste klappet svelget mitt sammen og blokkerte luftveiene slik at jeg ikke pustet på 90 sekunder. Det er farlig, for da begynner hjertet å galloppere. Søvnapné er den eneste søvnsykdommen som kan ta livet av deg om den ikke behandles. Faren for hjerteinfarkt, økt blodtrykk og hjerneslag øker vesentlig om apnéen ikke behandles.

Jeg ble oppsatt med det som kalles cpap-maskin. Hver kveld tar jeg på meg en maske som dekker over nesa. Gjennom den blåses luft som - for å bruke et litt dårlig uttrykk - kveler pustestoppene. En ny tidsregning begynte for meg. De siste sju årene har jeg våknet uthvilt og kjent meg opplagt på dagtid. For en lykkefølelse jeg fikk smake på de første ukene og månedene.

Min bønn til deg; Snorker du så det blir ufred på soverommet? Kjenner du deg mye trøtt og sliten? Våkner du til stadighet om morgenen med følelsen av å ha vært på en fest som tok lit vel av? Strever du med hodepine og rastløse bein? Da må du sjekke deg. Du kan være én av anslagsvis 400-500 tusen sjeler i landet her som har søvnapné uten å ha fått diagnosen. Det har du ikke lyst til å fortsette med, for det kan ta livet av deg.

Det vil jo være bra teit.