Han har alltid sett på seg selv som kristen.
- Jeg husker ikke min egen dåp ettersom mamma og pappa bar meg fram til dåpen. Jeg husker heller ikke når jeg begynte å tro. Kanskje er det riktig at man får troen som gave i dåpen, som mange kristne prester og teologer hevder, sier han.
Han har også fått hørt at han er kristen fordi foreldrene er det, og oppdro ham som kristen.
- Selv om disse påstandene kan ha noe i seg, så kommer de som regel uten at de kjenner min historie, fortsetter han.
- Dagen før søskenbarnet mitt konfirmerte seg, sprengte vi doen til onkel og tante med kinaputt. En helg mens mamma og pappa var på hytta bygget jeg skateboardrampe i hagen. Samtidig var jeg en av få som ikke smakte alkohol i ungdomstiden.
- Da jeg var 23 år takket jeg nei til sårt trengte 250 tusen kroner til mitt firma som da var i en sårbar startfase, forteller Audun.
I dag er han 35 år og har sitt eget firma på Fauske.
- Det året jeg fylte 11 år døde en av mine beste venner brått. I begravelsen var det ingen som måtte dra meg med inn i kirkerommet. Tross dyp sorg og mange ubesvarte spørsmål om liv, død, valg og tro på Gud, så var det godt å være i Fauske kirke. Være en del av et større fellesskap som delte samme sorg, og som kanskje også delte det samme håp. Jeg følte meg hjemme i kirken da. Jeg følte det som litt min kirke, sier Audun litt stille.
På tross av sine selvstendige valg på godt og vondt, så kan han noen ganger få følelsen at folk tror han er kristen fordi han ikke evner til å ta egne valg eller tenke selv.
- Noen ganger er det nesten som man kan ane en frykt og skepsis fra folk hvis man blir nært knyttet opp til en kirke eller menighet. Nesten som en fordom om at kirken fratar deg evnen til å tenke selv, om du blir for mye involvert. I de fleste tilfeller tror jeg det er motsatt, og det er vel derfor jeg også har hatt så stor glede av forskjellige kirker og kristne fellesskap.
Han forteller at foreldrene dro ham med på gudstjenester i kirken på Fauske.
- En gang da jeg ikke var så gammel, så spurte presten Jan Ek om hva jeg syntes om gudstjenesten. Selv om jeg var veldig sjenert så sa jeg rett ut at jeg syntes preken var alt for lang og kjedelig. Mulig mamma og pappa ble litt flau, men jeg husker at Jan tok det til seg med takk og lovte og ikke preke så lenge neste gang.
Neste gang preket han kortere og gudstjenesten var også kortere.
Det gjorde inntrykk på Audun at presten Jan Ek brydde seg om hva en liten gutt som han syntes om å være i kirken.
Far til Audun, Jan Kjell Jonassen engasjerte seg sammen med flere andre foreldre for en gutteklubb som foregikk på menighetssenteret i mange år. Da Odd Willy Johansen kom som prest ble det også åpnet opp for nattkafè på menighetssenteret som hadde stabil drift i over ti år.
- Dette likte jeg godt siden jeg da fikk spille bordtennis, biljard og mange andre spill og leker. Det var en fin og trygg plass å henge for meg og mange andre. De la forholdene til rette for at vi skulle trives på menighetssenteret som ungdommer.
- Vi fikk gradvis større oppgaver og mer ansvar. Det viktigste jeg noen gang har lært om ungdomsarbeid lærte jeg av Guri-Lise. Hun sa at det viktigste var ikke at vi gjorde så mye. Det viktigste var at vi så de andre. At vi så de som var yngre enn oss, ga dem oppmerksomhet og våget å være oss selv.
Audun forteller at etter konfirmasjonstiden ble Guri-Lise Stavrum en svært viktig person for han.
- Ja, kanskje har Guri-Lise vært en av mine viktigste personer for mitt engasjement for ungdom i dag. Hun så meg, gav meg og noen få andre ansvar, oppgaver og utfordringer som gjorde det naturlig for oss å være knyttet til menigheten også etter vi var konfirmert.
Ungdommene ble invitert hjem til henne og hun lyttet til hva de tenkte om både kirke, tro og ungdommer.
- Ja, til og med når min venn Lars-Jørgen Gunnestad fleipet med at vi burde ha kirkekaffen midt under gudstjenesten for å få en god pause i en kjedelig og lang gudstjeneste, så gjorde hun alvor ut av det.
Neste gudstjeneste ble det kirkekaffe midt under gudstjenesten. Trolig en helt ny liturgi ble et faktum den søndagen. Det som startet som en litt fleipete idè ble i samspill med ungdoms lek og kreativitet en suksess med voksen styring og ledelse.
- Det virket som om folk i menigheten fikk snakket mer med hverandre. Det var ikke bare en kort kaffe på tur ut av døren.
Hun gjorde det også klart for oss at vi hadde en unik posisjon i forhold til at ungdommene følte seg sett siden vi selv var ungdom. På denne måten forsto vi at også vi var en del av et viktig samspill med andre voksne.
- Dette er noe som har tatovert seg fast i hele min filosofi om hvordan ungdomsarbeid burde drives. Vi kan gjøre så utrolig mye godt for ungdommene uten å se dem, eller uten at de føler seg sett. Og uten noen spesielle evner eller oppgaver, så kan vi fortsatt se ungdommen og gi dem annerkjennelse.
- Selv om Guri-Lise tidlig delte sitt store ønske om at ungdommen ble sett, så skulle det ta noen år og min største livskrise før jeg forstod dybden og viktigheten i akkurat dette.
Samme året fikk Audun jobb som klokker, barne- og ungdomsarbeider.
- Jeg gikk på idrettslinjen på Fauske. Selv om alle visste jeg var kristen, så føltes det som en barriere å gjøre det så synlig med å bli tekstleser i kirken som var en av oppgavene. Redningen var kanskje at jeg første året delte stillingen med min gode venn, Lars-Jørgen Gunnestad som var mye mer utadvendt og naturlig flink til slike oppgaver.
- Men første gang jeg var på jobb husket jeg lite av opplæringen vi hadde fått, og kjente ikke helt til mine oppgaver. Det var heller ikke så lett å kommunisere med diskret øyekontakt med presten, for den søndagen var presten blind.
- Men jeg kjente en sterk overbevisning over at Gud ville jeg skulle reise hjem for et år. Så jeg sa ja til å jobbe med konfirmantene. Under første møtet forklarte Peder-Henning hva planene for året var og hvordan vi skulle følge opp konfirmantene på best mulig måte.
Audun forteller at han hadde ingen god følelse etter første dag på jobb. Men neste dag ble han oppringt av kirkeverge Ester Wollbakk. Hun beklaget så mye over at jeg hadde fått en dårlig start og viste stor glede og begeistring for at jeg hadde startet i jobben.
- Jeg husker at den telefonsamtalen lettet masse på den uroen jeg hadde etter første dag som tekstleser, og raskt etter kunne jeg og Lars-Jørgen begynne å le av det hele. Vi to ble et fint team som ofte støttet den andre som var på jobb.
De to ble også vikarer for kirketjenere og nøt til tider svært godt å være helt alene i kirken.
- I alle fall Lars-Jørgen når han tok med seg hørselvernet og stengte luken til klokketårnet med meg i tårnet og skrudde på den store kirkeklokken. Mange så kanskje på vår jobb som en kjedelig jobb, men vi hadde det ganske gøy. Og det mamma og pappa tidligere dro meg med på, fikk jeg nå betalt for, sier Audun.
Han hadde begynt å etablere meg i Hemsedal da han fikk en telefon fra datidens sokneprest Peder-Henning Søderstjerna. Han forklarte at de ikke hadde fått tak i en vikar for kateketen og trengte primært en person som kunne jobbe med konfirmantene et år.
- Jeg gikk på sommerbibelskole i Hemsedal da jeg fikk telefonen, og hadde ikke lyst å flytte fra Hemsedal som jeg begynte å etablere meg i.
- Det var et spesielt år for meg hvor jeg lærte mye om meg, Gud og kirken. Ja, gleden av å få jobbe med ungdommer avtok ikke dette året. Den ble nok bare enda mer forsterket, avslutter Audun Farup Jonassen.
- Jeg reagerte kanskje litt kraftig når jeg sa at jeg ikke forlot Hemsedal, snø og snowboard for å gå inn i samme gamle planer som alltid hadde vært i kirken. Jeg ville forandre opplegget rundt konfirmantene.
- Både jeg og Peder-Henning er personer med sterke meninger, så jeg fryktet at dette skulle bli en langvarig konflikt med min nærmeste overordnede. Peder-Henning viste da en mesterlig side ved seg selv da han satte seg selv og sine planer til side for at jeg skulle få gjennomført mine planer det året.
Audun forteller at han og Peder-Henning raskt utviklet et samarbeid som skulle bli veldig bra.
- Vi hadde over 90 konfirmanter det året. Det var helt fantastisk å få jobbe med så mange utrolig flotte ungdommer. Og det var også helt fantastisk å få gjøre det sammen med blant annet Peder-Henning og Reiulf Pedersen som ble to veldig gode kollegaer for meg det året.
Etter hvert skjønte Audun også at Peder-Henning hadde mange gode planer med mange ressurser.
- Jeg hadde en drøm og idè om å lage litt fest på konfirmasjons-gudstjenestene. Jeg ønsket å leie inn et par ungdommer som var flinke i breakdance. Underveis i planleggingen mistet jeg litt troen og syntes det ble for dyre reiseutgifter og var på tur til å trekke forslaget. Da var det Peder-Henning som holdt ideen i livet med å si at vi måtte gjennomføre dette. Han mente beløpet var verd å betale, og hadde stor tro på at det ville bli bra innslag på gudstjenestene.
Det ble et veldig bra innslag med to flotte forbilder som danset midt på gulvet i kirken og fortalte hvorfor de var kristne.
- Vi hadde åtte konfirmasjons-gudstjenester det året. Jeg preket på halvparten og Peder-Henning på de andre fire. Under prekenen til Peder-Henning, så kastet han plutselig ut masse twist over de frammøtte i kirken. Folk skvatt til i kirkebenkene og det ble utrolig god stemning, forteller Audun.
- Det er utrolig hvor glade man kan bli i sine konfirmanter i løpet av et år. De delte sine liv og bydde på seg selv i alle registrene av følelser.
ARILD BJØRNBAKK
