Kapasitetstrøbbel

Slik føles det ikke lengre.

Som ung mor flyttet jeg med samboer og barn til
Australia for å ta en treårig bachelorgrad. Tre ble til fire i juleferien det siste studieåret mitt, men jeg klarte å full-
føre studiene uten forsinkelser med topp karakterer.

Det må ha vært pur viljestyrke som dro meg gjennom studiene, og jeg kjente på en selvtillit som var stigende.

Tilbake i moderlandet men fortsatt timevis unna nærmeste familie økte jeg tempoet med deltidsjobb som filminstruktør og eget videoproduksjonsfirma. Jeg hadde ofte dager hvor jeg jobbet femten timer i døgnet tilsammen, og jeg kunne redigere til morgengry uten problemer. Jo mer jeg jobbet, jo mindre søvnbehov mente jeg selv at jeg hadde.

Jeg, som hadde fått så høy selvtillit på min egen kapasitet, hadde flerret opp superkvinnekappen min. Jeg hadde blitt min egen kryptonitt og det gikk opp for meg at jeg (utrolig nok) ikke var usårlig.

Det hele endte på benken hos legevakten med EKG-
måler for å måle hjerterytmeforstyrrelser. Etter grundige undersøkelser konkluderte kardiologen med at jeg stresset på meg hjerterytmeforstyrrelser. Jeg husker at jeg jeg syntes det hele var ytterst pinlig og på grensen til ydmykende. Kroppen min tålte altså ikke femti til seksti timers arbeidsuke. Jeg rødmet av skam.

Og så krasjet den totalt, for fire-fem år siden.

Hjerterytmen normaliserte seg med flytting nordover og jobbskifte, og i flere år gikk det helt fint med arbeids-
kapasiteten min.

Jeg, som i årevis hadde proklamert at jeg ikke skulle ha flere barn, var i en ny livssituasjon med ny kjæreste, og før vi visste ordet av det hadde vi fått to barn på rappen. Min eldste sønn kom med belærende kommentarer om prevensjonsmidler da han i løpet av videregående fikk ikke bare en, men to små brødre.

Mine to hadde blitt til mine, dine og våre tilsammen fem barn. Lykken var komplett, men dagene ble også merkbart mer hektiske.

Russetiden til eldstemann var en merkelig tid, for var det ikke russegutten som gav oss våkennetter så var det natte-
amming eller bleieskift. Kontrastene var enorme, men samtidig var jeg utrolig takknemlig for at jeg både kunne være mamma for de store og de små, og begge deler var like viktige.

Eldstemann har flyttet hjemmefra men vi har fortsatt fire barn i heimen som alle skal følges opp. De to minste kunne slitt ut selv de mest hardgarva toppidrettsutøverne i landet. Jeg ikke har sovet en hel natt på nærmere fem år og sitter omtrent aldri stille.

- Det er fordi du er eldre, sa min venninne til meg.
- Eldre mødre tåler mindre. Hun refererte til at jeg klaget over at jeg var så sliten.

Jeg nekter å forholde meg til at alder har innvirkning på min kapasitet. Enhver som antyder noe annet vil jeg utfordre til å være vikarierende fulltidsarbeidende fembarnsforelder i noen timer.