Vi håper at ved å fortelle din historie, kan du være med på å hjelpe andre som står i lignende situasjoner – enten det er de som har mistet noen, de som sliter, eller de som jobber med å forebygge og hjelpe.
Selvmord er et tema som rører ved de aller dypeste følelsene i oss alle.
I gjennomsnitt har 655 mennesker tatt sitt eget liv hvert år i Norge de siste fem årene. I fjor var tallet 693.
693 mennesker.
Annonse
Annonse
Prøv å ta innover deg hvor mange det faktisk er. Hver eneste en av dem var noens familiemedlem, venn, kollega eller nabo. Noen var glade i dem, og noen elsket dem høyere enn noe annet i verden.
Annonse
Alle disse 693 menneskene bar på en smerte så stor at den til slutt ble uutholdelig. De klarte ikke å leve lenger.
Hvis du virkelig stopper opp og reflekterer over dette, kjenner du kanskje den samme knuten i hjertet som jeg gjør nå. Det er rett og slett hjerteskjærende vondt å tenke på. Ikke bare på de som ikke så noen annen løsning, og som nå er borte, men også på alle de som sitter igjen med sorg, spørsmål og et uendelig savn.
Hvert eneste selvmord er en tragedie som etterlater et tomrom, både for de nærmeste og i fellesskapet vårt.
Annonse
I handlingsplanen for forebygging av selvmord 2020-2025 har regjeringen erkjent at selvmord er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem. Men til tross for at ni departementer står bak en nullvisjon for selvmord i Norge, så ser vi at selvmordstallene på landsbasis likevel ikke synker. Hvorfor er det slik?
Historisk sett har selvmord vært et tabubelagt tema. Dette har også vært tydelig i mediedekningen, hvor pressens etiske retningslinjer lenge gjorde det utfordrende å omtale selvmord på en åpen måte.
Det har likevel skjedd en endring nylig, da Vær Varsom-plakaten ble oppdatert med en ny paragraf som gir klare føringer for hvordan selvmord skal omtales i media.
Paragraf 4.9 lyder nå: “Ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk er det god presseskikk å vektlegge en nøktern fremstilling. Vis hensyn til dem som er direkte berørt. Vær varsom ved omtale på et tidlig tidspunkt. Det kreves høy aktsomhet ved beskrivelse av metode og det spesifikke stedet for handlingen.”
Tanken er å kunne omtale temaet, men samtidig beskytte etterlatte og redusere risikoen for at omtale kan trigge flere selvmord.
Likevel ser vi at temaet fremdeles møter motstand – på nettfora blir diskusjoner om selvmord ofte slettet, og det er heller ikke et tema man enkelt bringer opp på kaffeslaberas hos naboen eller ved lunsjbordet på jobb.
De av oss som har båret på slike tunge tanker bærer dem ofte alene. I ensomheten kan mørket bli altoppslukende, noe jeg dessverre også selv har erfart.
Det kan virke som om samfunnet har valgt å tie om problemet, i frykt for smitteeffekt. Men for meg gir det lite mening. Jeg tror at åpenhet er nøkkelen, og kanskje kan det til og med redde liv.
Noe av det første jeg lærte som barn, var nemlig at man må snakke åpent om problemer dersom man vil løse dem. Denne verdien har vært en uskreven regel i min familie – ingenting er for vanskelig å ta opp. Mest sannsynlig er det nettopp denne åpenheten som har vært avgjørende for at jeg selv ikke ble en del av statistikken.
Nå er samfunnet vårt heldigvis på vei mot mer åpenhet, og det blir stadig mer anerkjent at vi som samfunn må diskutere dette problemet både bredere og oftere enn tidligere.
For pressen er selvmord et av de mest krevende temaene å dekke. Derfor er jeg glad for at Saltenposten nå er med i et felles journalistisk prosjekt om selvmord der Samarbeidsdesken har hentet inn både fakta og tallgrunnlag.
I samarbeid med Landslaget for lokalaviser (LLA), Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) og NRK skal vi i tiden framover ta for oss dette vanskelige og vonde temaet.
Selvmord er et av de mest komplekse og krevende temaene å dekke journalistisk, og derfor vil vi nærme oss dette med stor varsomhet og respekt. Vi er bevisste på at mange vil føle seg sårbare i møte med dette, og jeg kan forsikre om at det gjør vi også. Men vi tror samtidig at åpenhet kan bidra til å bryte ned tabuer, skape økt forståelse og på sikt kanskje være med på å redde liv.
Annonse
Men, skal vi klare dette, så må vi snakke med noen av dere som har opplevd selvmord på nært hold. Kanskje har du mistet noen du var glad i? Eller kanskje har du selv hatt selvmordstanker. Kanskje jobber du med å hjelpe de som sliter, eller har stått på sidelinjen og følt deg maktesløs? Uansett hva din historie er, vil vi gjerne høre fra deg.
Vi vet at det ikke er lett å åpne opp om slike erfaringer, og derfor lover vi å møte deg med den største forsiktighet og respekt. Vi håper at ved å fortelle din historie, kan du være med på å hjelpe andre som står i lignende situasjoner – enten det er de som har mistet noen, de som sliter, eller de som jobber med å forebygge og hjelpe.
Og helt til slutt, husk at du ikke er alene. Det finnes et lys i enden av den mørke tunnelen, selv om det kanskje ikke virker slik akkurat nå.
