- Man kjenner jo at man er i live

SALTDAL/RANA: I helga gikk det 61 kilometer lange terrengløpet Telegrafruta Ultra av stabelen for andre gang.

I fjor var deltakelsen begrenset til 30 deltakere. i år fikk arrangøren lov å ta med 70, men det ble likevel fullt, og til og med ventelister for å delta.

Trente i lag

En kameratgjeng fra Fauske har trent i lag i flere måneder for å springe de seks milene over fjellet. Tor Haugberg (55) forteller om en tøff, men god opplevelse.

- Det var en fantastisk opplevelse i et fantastisk fjellområde, og i et strålende vær, sier Haugberg.

Ruta som går for det meste langs turistforeningens stier, starter på Bjøllånes ved E6, cirka fem mil nordøst for Rana på 172 meter over havet, og de første kilometrene er langs grusvei.

Deretter går løypa gjennom den flotte Taspdalen og videre nordover via Krukkistua og Bjøllåvasstua. Før nedstigninga på 600 høydemeter mot mål ved Russånes i Øvre Saltdal går løypa over høyeste punkt på 847 meter over havet.

- Trene mer

68 løpere stilte til start, og to ga seg underveis, altså var det 66 som fullførte terrengløpet. Blant dem Tor Haugberg og kameratgjengen bestående av Svenn Petter Hermansen, Anders Stornes og Roy Solbakk .

I etterkant kjenner Haugberg at han kunne trent enda mer.

- Det er jo langt, og når man aldri har gjort noe sånt før vet man jo ikke hva man begir seg ut på, sier han.

Litt gangsperre

Haugberg slapp unna belastningsskader, smerter er vel heller ordet. Smerter i knær og hofter. I tillegg får muskulaturen en del juling.

- Du kan si at etter ni timer i bevegelse så kjenner man at man er i live, humrer Haugberg.

- Jeg var ganske stiv i kroppen under hele løpet, men det var overraskende lite gangsperre etterpå.

- Så vi snakker om god, gam-
meldags gangsperre?

I villmark

Tidlig om morgenen ble deltakerne fraktet til startpunkt i Rana, hvor de fikk informasjon og startnumre.

- Man måtte skrive under på egenerklæring om man var klar over hva man bega seg ut på, og en beskjed om å ta vare på seg selv. Det er ikke akkurat noen traktorvei man løper på, kun ved start og mål er man i nærheten av vei og sivilisasjon.

Underveis var det to matstasjoner hvor deltakerne kunne hvile og innta energi i form av sportsdrikke, frukt og nøtter. Matstasjonene var plassert ved Krukkistua og Bjøllåvasstua.

Glemmer smerte

Til tross for at det var tungt, var Haugberg hele tiden bestemt på å gjennomføre.

- Det var aldri noe tema å bryte. Det var nesten lenger til veien enn det var til mål.

- Er du fristet til å gjenta dette?

- Ja, det kan godt hende. Smerte er jo forbigående, det er ingenting man glemmer så fort.

Ta ansvar

Svenn Petter Hermansen (64) forteller om en fantastisk tur, men en tur som krever at man tar ansvar for sin egen sikkerhet.

- Det er jo langt bort fra folk, så det er liksom ikke bare å bryte, når man må springe like langt for å få hjelp. Man må tenke førstehjelp og ha med seg alt man trenger.

Hermansen deltok i fjor, men forteller at det var atskillig tøffere å løpe Telegrafruta Ultra i år.

- Det er på grunn av den seine snøsmeltinga, som gjør at det er veldig mye våtere, det er rett og slett tyngre å springe.

Sosialt løp

Han syns imidlertid ikke det la noen demper på deltakelsen eller stemninga.

- Det virket ikke som om folk var preget av føret. Det er veldig sosialt å delta, og under disse lange løpene tar man vare på hverandre. I de tradisjonelle idrettsarrangementene er det mye tøffere, sier Hermansen, som tror det kommer av at man er på fjellet, og at man tar seg bedre tid i et langløp.

Å trene sammen med kameratene har vært nyttig.

- Det er fint å ha et felles mål når man trener. Det har vært den store drivkraften for treninga, da har man virkelig noe å jobbe fram imot.

- Har du trent lenge til dette?

- Vi to som sprang i fjor, startet umiddelbart med å trene etter løpet. Vi gjorde oss noen erfaringer og fant ut at vi skulle prioritere flere og lengre treningsturer denne gangen.

Den lengste treningsturen var på 35 kilometer.

- Vi merket at vi sto distansen bedre i år enn i fjor, sier Hermansen.

Birken og Vasa

Han er ivrig deltaker på ulike løp og skirenn som Birken og og Vasaloppet, men i år ble det annerledes.

- Jeg har ikke deltatt i en eneste konkurranse på grunn av korona, alt ble avlyst og den eneste som sto igjen var Telegrafruta. Da ble det enda mer akttuelt å trene til den.

Hermansen syns det er litt ekstra stas å løpe i sporene etter aktiviteten fra fortidens kommunikasjon.

- Man ser fundamentet etter telegrafstolpene og rester av steinhyttene. Man får veldig respekt for de personene som har jobbet opp dette

Premien deltakerne får, er boka om telegrafruta i tillegg til diplom.

over fjellet.

Gode løperåd

Kameratene fra Fauske føler at deltakerne var godt ivaretatt underveis med tanke på korona, med håndsprit og oppfordring til avstand. Det var planlagt et arrangement over målstreken, men det ble med jubelen og gleden over å være i mål.

- Det var ingen sure miner, sier Svenn Petter Hermansen.

- Har du noe råd til andre som vil springe Telegrafruta eller lignende løp?

- Å være lenge ute og springe lange turer, det gjelder å bli vant til det. Du trenger ikke å springe fort, men heller lenge. Tren mye i motbakke og bli sterk i beina!