- Jeg velger å leve livet mitt normalt

- Jeg synes egentlig jeg er heldig, sier Beate ettertenksomt. Hun er mild i blikket men alvorlig.

- Jeg kan faktisk bli frisk med en operasjon og med medisiner. Jeg må riktignok ta tabletter resten av livet, men jeg kan bli frisk. Jeg har flere jeg kjenner som ikke er så heldig. Blant annet har jeg en venninne som kjemper mot kreftsykdom, forteller Beate.

Beate er gift med Kyrre, og de to bor på Leivset sammen med hundene Ludde og Elba. Beate og Kyrre har fire voksne barn, og i april ble de besteforeldre til en liten gutt.

- I starten sa jeg til meg selv at jeg måtte leve til barna var voksne. Nå er de voksne, men jeg vil jo være med på ferden videre, jeg vil se barnebarna også vokse opp sier hun og smiler.

Trillingene var rundt halvannet år da Beate ble innlagt på sykehus for å fjerne mandlene. Hun hadde vært mye syk og beskriver selv at hun fikk alt som gikk av virus. Det ble tatt rutinemessig blod og urinprøve, og som vanlig ble det kommentert av legen at hun hadde proteiner i urinen.

- Det sier legene alltid at jeg har, men hva betyr det egentlig? spurte Beate.

Det kunne ikke legen svare på og firebarnsmoren ble henvist videre i sykehuset for å ta nyrebiopsi.

- Da jeg hadde tatt den og skulle snakke med legen så sa han det rett ut.

- Du har en nyresykdom som heter glomerulonefritt som gjør at du kommer til å bli veldig syk og du kommer til å trenge ny nyre.

Uten behandling er diagnosen dødelig.

Beate fikk sjokk. Hun tok bussen hjem alene fra Bodø til Fauske og gråt hele veien hjem.

- Jeg tenkte jo på de tre små guttene mine hjemme, og på datteren min. Hvordan i all verden skulle det gå hvis jeg skulle dø fra dem?

Etter noen dager i sjokk bestemte hun seg imidlertid for at livet var ikke over med dette, hun skulle gjøre det beste ut av hver dag fremover.

- Jeg velger å leve livet mitt så normalt som mulig, sier hun.

Og med den holdningen var Beate fra da av med på akkurat de tingene hun har lyst til. Enten det er på hytta, reiser, samlinger eller møter her og der. Hun synger i Rognan damekor, er med i en lappeteknikk-syklubb i Valnesfjord og på månedlige kaffemøter i landsforeningen for nyresyke og transplanterte.

Nærmest umerkelig utviklet sykdommen seg i løpet av to tiår, og for rundt fem år siden begynte den å gjøre sitt inntog i hverdagen.

- Jeg var så innmari trøtt og sliten hele tiden. Jeg satt i stolen i stua og jeg måtte på do, men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å komme meg til badet.

Plutselig var det ingen tvil om at noe var galt, og da bar det utover på sykehuset. Etter endt sykehusopphold måtte hun begynne med hjemmedialyse. Åtte timer hver natt skal femten liter væske gjennom en slange som er operert inn i magen hennes.

- Det er to og en halv liter væske som går inn i slengen, så sommerkroppen er en saga blott, ler Beate.

Etter å ha blitt godkjent av Rikshospitalet ble Beate satt på venteliste for ny nyre. Hun måtte ha telefonen med seg hele tiden i tilfelle sykehuset skulle ringe.

En dag i desember i fjor ringte telefonen. Hele familien var samlet, og de hadde julebesøk. - Vi satt og spiste kongekrabbe, og koste oss veldig, sier Beate. Bordet var pyntet som seg hør og bør, og stemningen var god. Da Beate kjente igjen telefonnummeret til sykehuset skjønte hun at noe var i gjære, så hun spratt opp og tok den.

Men legen som snakket i andre enden ringte ikke fordi han hadde en nyre som passet.

- Han sa til meg at han ville bare orientere meg om at jeg kunne ha fått en nyre dagen før, men at han hadde valgt å ikke gi meg den på bakgrunn av at jeg noen måneder tidligere hadde litt for høy BMI.

Da hun kom ut fra rommet hvor hun tok telefonsamtalen så alle spørrende på henne, men Beate var så lei seg at hun ikke orket å fortelle dem hva legen hadde sagt. Kneoperasjonen hun hadde tatt en stund tidligere gav nemlig arrdannelse, og hun var derfor stillesittende i en lengre periode før en ny operasjon gjorde at hun igjen kunne bevege seg normalt.

- Hvis legen hadde ringt meg da det ble vurdert så kunne jeg fortalt han at jeg på det tidspunktet hadde gått ned i vekt igjen. Men han bare tok den avgjørelsen, ut fra papirene noen måneder tidligere. Og han følte behov for å fortelle meg om dette.

Da Beate fikk summet seg ble hun sint og sendte klage til sykehuset på legens oppførsel. - Jeg følte meg dårlig behandlet. Jeg hadde operert kneet mitt, og det er heller ikke så enkelt å slanke seg i en fart når all dialysevæske som må inn i magen inneholder store mengder sukkervann. Det er jo ingen slankekurer som foreskriver sukkervann for å si det slik, sier hun.

Å være nyresyk innebærer også at man må være kostholdsbevisst. Beate passer blant annet på kaliumnivået sitt, og at hun ikke spiser ting som hverken er for søtt eller for salt.

For en ukes tid siden var hun inne på kontroll på sykehuset for å kunne bli godkjent igjen av rikshospitalet. - Jeg har tatt masse prøver. Såfremst jeg er frisk nok vil jeg komme på venteliste for organtransplantasjon på nytt, sier hun.

For noen måneder siden var hun i Budapest for å være med på datteren Susanne sin seremoni som ferdig utdannet veterinær. Medisinsk utstyr og dialysevæske måtte bestilles og kjøres ut dit hun skulle bo. Det var mye papirarbeid og forberedelser men det gikk i orden til slutt, og Beate fikk se sin datter uteksamineres. - Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være tilstede sier hun.

Når hun har overskudd til det, jobber Beate på Spar Finneid. Hun har hatt mange ulike jobber, men aller best har hun likt seg på Spar.

- Brit er jo verdens beste sjef. Jeg får lov til å komme på jobb når jeg er i form til det. Det er viktig for meg å komme meg ut, å få treffe folk. Jeg må det, hvis jeg skal klare å ha hodet mitt på plass, smiler Beate.

LINN BRASETH-GULLIKSEN