- Jeg tenker med dyp omsorg på alle de som jobber med å ta vare på søkkvåte klær fra ørten elleville unger

Han høres før han synes. Seksåringen kommer hjem fra skola, og jeg hører dunkinga ute på trappa før stemmen hans ljomer gjennom huset.

«Maaammmmaaaaaa, e e heeeeeimeee!!».

Døra smeller igjen, og jeg går ned for å ønske velkommen hjem.

Når været valser over oss med fire årstider i løpet av en skoledag, er det ikke enkelt å vite hva slags bekledning en skal tvinge på ungene.

Regntøy over dressen og fem par votter? Denne regnfulle dagen hadde jeg landa på vinterbuksa med goretex, Pytt Pytt-støvler med ullfór på beina og en dunjakke med regnjakke over.

Det er disse klærne han står foran meg i, skolegutten, men før jeg klarer å spørre om han har holdt seg tørr slenger han en stor, hvit pose inn i gangen.

«Da e vått. Veldig vått» konstaterer han.

«E mått bruk alle skifteklean, og no e di åg våt.» Han klasker en drukna hanske på gulvet.

Jeg lar meg imponere og sender en varm og unnskyldende tanke til lærerne hans når jeg ser at både sokker og truse ligger i posen. Han stjeler seg en klem, og jeg kjenner at håret hans er vått mot kinnet. Den hvite posen er tung i hendene mine.

- I alle dager, t-skjorta også, sier jeg mens vi går opp trappa. Det surkler inni klærne.

- Hvordan ble du så våt, du hadde jo regnjakka utenpå?

Han står midt på stuegulvet. Buksa er mørkere fra knærne og ned. Han lager fotavtrykk der han går.

«Di anjer sa at e kunj lægg me ner sånn som dette» sier han, og legger seg flatt ut på rygg.

«Og da jor e, så no har e faktisk lært me å flyt!»

Det tindrer fra lykkelige øyne før han spinner inn på vaskerommet og gjør seg klar til dagens tredje klesskift. Jeg rister på hodet, men kan ikke holde igjen latteren som danser etter ryggen hans. Å ta vare på våte klær etter fire unger er krevende nok.

Jeg tenker med dyp omsorg og medfølelse på alle de som jobber i skolen og i barnehagen, på renholdsarbeiderne og alle de som har søkkvåte, skitne klær fra ørten elleville unger de må ta vare på hver eneste dag.

Vinteren så langt har vært underlig, og kjedelig. Jeg minnes lange, kalde vintre med snømengder vi kunne lage evigvarende snøhuler av da jeg var ung og lovende.

Nå er naturligvis hukommelsen ikke til å stole på bestandig, men det er noe trist over utviklinga på vinterstid.

De dystre framtidsprognosene om flere våte vintre gjør meg oppriktig trist.

Snøen gir oss så utrolig mange fine opplevelser.

Jeg ønsker at mine unger skal få mer å boltre seg i enn barfrost på bakken, eller evigvarende slaps og sørpe.

Det pleier å hjelpe på både humør og vinterforhold når vi pakker sekken og setter snuten fra Tverlandet mot Beiarn. Der er vinteren normalt sett litt mer vintrete.

Når denne avisa kommer ut er vi i vakkerbygda, hele gjengen. Vi har flytta inn i det lille tømmerhuset vårt like ved mine foreldre. Et knøttlite hus som slett ikke er ferdigstilt, og jeg er kanskje midt oppi klesarbeid mens du leser. I et hus uten varmekabler, skotørkere, spesiallagga votteknagger over panelovnen eller andre nødvendige hjelpemidler flerbarnsforeldre gjerne garderer seg med i hverdagen.

Guttene har som vanlig kreative løsninger å by på når mor sukker over alle klesskiftene hun må pakke med. Ei løsning som får meg til å le høyt.

«Men mamma, vi kan jo bærre spreng ner tel ho Bæsta og tørk kleian i badstua!»

Absolutt ei løsning vi kan overleve med. Det vil helst gå bra. Pytt pytt.