- Jeg har så lyst til å leve at du aner ikke

SØRFOLD: Marie Zakariassen, mest kjent som Maja, bor i en omsorgsbolig på Straumen. Hun slipper journalisten aller nådigst inn kjøkkenveien, og holder god avstand der hun sitter i lenestolen med strikkekurven like ved.

Hjem til Aspenes

Da korona-pandemien brøt ut for alvor i Norge og landet ble stengt ned, kom datteren Heidi og hentet henne med seg til den mer avsidesliggende bygda Aspenes. Der bodde Maja selv i mange år, men for en tid tilbake overtok datteren huset.

- Der var jeg i tre uker og Heidi hadde hjemmekontor. De eneste vi så var sønnen min Helge og kona som vi traff ute på altanen, forteller Maja.

Havnet på sykehjem

Datteren prøvde å få henne med ut på tur, men Maja følte seg så underlig veik.

- Det kan ha vært hjertet og nervepåkjenningen da dette var helt nytt. På påskedagen besvimte jeg og havnet på eldresenteret. Der har jeg vært fire ganger i år av ulike grunner og der er det godt å være. De som jobber der er jordiske engler, og jeg følte en stor trygghet da jeg kom dit, forteller 92-åringen.

Sosial

Maja er en sosial dame som bruker å delta på det som skjer, enten det er å samles på Vaffelhjørnet på Straumen hver fredag eller å delta på møter i redningsforeningen Vardelden på Kvarv annenhver uke.

- Jeg har savnet å være der. Jeg er glad i å plage folk med å lese lyrikk, både det jeg har skrevet selv og andre sitt.

Ikke helt alene

Hun har bare vært to ganger på butikken i år, men det er ikke bare på grunn av korona. Helt alene hjemme har hun ikke vært, for flere av de som bor på Strandmyra 4 samles i fellesstua hver dag til kaffe.

- Kanskje er det derfor vi ikke kjenner så mye på restriksjonene. Jeg tror at de som bor helt alene har det verre, sier hun.

For å få tiden til å gå har hun gjort mye håndarbeid.

- Jeg har både strikket og sydd litt på symaskin. Jeg har også brodert en del julegaver. Det blir mye votter og lester, smiler hun.

Opplevde krigen

Maja er en av de som har opplevd andre verdenskrig med de restriksjonene det innebar.

- Vi som har den erfaringen vet at man kan gjennomleve det. I 1943, da jeg var 14 år, brøt det dessuten ut dysentri i området. Mange døde, både innbyggere og krigsfanger. Jeg skulle konfirmeres, men skolen ble stengt og vi fikk ikke tatt eksamen det året, forteller hun.

Zakariassen har fått med seg episoden med de som deltok på fest i en grotte i Oslo i august. Over 20 ble sendt til sykehus og flere ble skadet av kullosforgiftning. Det har også vært andre eksempler på folk som har brutt smitteregler, karantene og isolasjon for å gå på fest.

- Under krigen hadde vi fem år da vi ikke fikk gå på dans. Det var ingen som syntes synd på oss på grunn av det, sier Maja.

Lyst til å oppleve

Det har blitt mindre reising for pensjonisten dette året. Et av barnebarna bruker å gi henne en tur i gave, men det har vært vanskelig å gjennomføre i år. Julaften ble feiret i lag med datteren, et barnebarn og familie.

- Jeg har så lyst til å leve at du aner ikke. Jeg har lyst til å dra til Saltstraumen, på konserter med mer, sier hun.

Dersom hun får tilbud om
koronavaksine, vil hun takke ja.

Flere klemmer

- Hvilke forventninger har du til det nye året?

- At de får bukt med korona over hele verden og at vaksinene skal hjelpe. Og at jeg skal holde meg på føttene, for jeg er veldig glad i å leve.

- Gleder du deg til å gi flere en klem?

- Ja, særlig disse små. Vi har ei på tre år som må gi meg en suss. Siden hun bare omgås sine, har vi tatt sjansen på det at hun har fått lov til å klemme.

Sterkt dikt

Maja legger fra seg strikketøyet og åpner en kommodeskuff. Der har hun en notatbok med dikt i. Et av dem skrev hun etter en opplevelse hun hadde på sykehuset i sommer:

Besøk den 23. juli

Ja, kom inn?

Det var døden.

Å nei, er det du? Jeg er ikke ferdig.

Ferdig? Når tror du at du blir ferdig?

Ja, nei, jeg har så mye jeg må
ordne først.

Jeg prøver å la være å lytte etter om det knakker igjen.