Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg den dagen

Når jeg skriver dette er det på dagen ett år siden den datoen da hverdagen i Norge for alvor ble forandret.

Dagene i forveien hadde vi skrevet om de første tilfellene av korona-
smitte i Indre Salten. Noen få satt i isolasjon og en liten gruppe mennesker var testet for Covid -19.

Den 11. mars kom beskjeden om at junior-NM i bryting var avlyst. Det samme var noen faste skirenn i Valnesfjord. På formiddagen 12. mars informerte Nordland fylkeskommune om at alle videregående skoler skulle holde stengt til over påske.

Selv hadde jeg tatt pcen og fotoapparatet med meg hjem fra kontoret fordi jeg skulle direkte i et politisk møte den 12.

På det tidspunktet tror jeg ikke noen hadde forutsett hva som kom til å skje de nærmeste ukene.

Et par dager før formannskapsmøtet skulle være, hadde jeg sagt til samboeren min at jeg var spent på om det kom til å skje noe alvorlig den 12. mars.

To ganger tidligere har jeg nemlig opplevd å være til stede i formannskapet i Sørfold da det har kommet triste nyheter. Første gangen var det dødsulykka i Saksenvik-tunnelen der to unge menn mistet livet. Måneden etter var det rasulykka der to menn mistet livet under Durmålstind i Sørfold.

Jeg fikk dessverre rett i min forutanelse. Under møtet ringte min mor for å fortelle at mormor hadde gått bort samme morgen på sin 99-årsdag. Jeg pakket dermed sammen sakene mine og forlot møtet.

- Hadde omstendighetene vært annerledes, så skulle du fått en klem, sa en av politikerne som var til stede.

”Klemme-forbudet” var bare toppen av isfjellet på det som kom. Ikke siden andre verdenskrig har det blitt innført så inngripende restriksjoner i nordmenns hverdag.

Fra neste dag og noen måneder framover hadde jeg og de fleste av kollegene mine hjemmekontor.

For et par dager siden fikk jeg spørsmål fra nettavisen Medier24 om jeg kunne svare på noen spørsmål til en artikkel om hvordan journalister har hatt det under korona.

Jeg svarte at det har vært tidvis intenst og krevende. Spesielt i starten var informasjonsstrømmen om korona overveldende og det kom stadig e-poster eller andre henvendelser om saker som måtte ut på nett snarest mulig.

Noen tror kanskje man kan late seg på hjemmekontor. Det er mulig noen kan det, men vi gjorde det ikke. Etter de to første ukene var jeg helt utslitt.

I dag er det altså gått et helt år siden landet stengte ned. Vi har intervjuet flere om hvordan de har opplevd denne tida. I onsdagens avis kunne du lese om Kristine Solem som dro hjem fra London og ble ”hairhuntet” til jobb på Krølle frisør. Daglig leder Hans Marius Steinbakk uttalte seg i Saltenposten flere ganger i fjor med bekymring om manglende kompensasjoner for næringslivet. Selv om de ikke fikk så mye tilskudd som de ønsket, gikk ikke fjoråret så aller verst.

Hvem hadde trodd at vi ett år etter fortsatt skulle ha en hverdag som mer eller mindre er preget av smittevernregler, anbefalinger og påbud? Ikke jeg. Mange begynner nok å bli lei. De lengter etter å klemme, dra på utenlandsreise, være på konsert og ha store feiringer.

En av de jeg intervjuet om korona denne uka fikk spørsmål om hva som skal til for å holde motet oppe framover og stå i det.

Det er akkurat det. Vi må holde ut litt til slik at vi ikke snubler på oppløpssiden.

I tiden framover vil vi fortelle flere korona-
historier. Kanskje du som leser dette har opplevd noe eller har et tips om andre som vi kan skrive om i avisen? Tips oss gjerne på
redaksjonen@saltenposten.no!