- Jeg er en søppeltyv

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du han sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost: redaksjonen@saltenposten.no

Da jeg i fjor vår skulle tømme hageavfall på IRIS, traff jeg en kjenning som skulle kaste noen svære vedkubber.

Jeg spurte om jeg kunne få dem, og fikk dem. De var til stor nytte. De brant godt.

De siste dagene har jeg skrevet om en annen søppeltyv som ble brutalt oppsagt fra IRIS, beskyldt for å stjele kobber fra skrot-containeren, solgt for at pengene skulle brukes til en personalfest.

Hans advokat mener det ikke var et tyveri fordi det ikke var snakk om personlig vinning. Her er vi inne i den juridiske kampen.

Kanskje motparten vil overgå dette ved å kalle det organisert kriminalitet?

SKULLE ARRANGERE PERSONALFEST: BLE SAGT OPP FOR Å HA STJÅLET SKROT

De kubbene jeg tok med meg, var jo brakt inn på Iris sitt område, og var vel strengt tatt IRIS sin eiendom.

Og formålet var helt klart personlig vinning.

IRIS må gjerne forfølge min sak. Jeg kommer til å tilstå, men de klarer neppe å skyfle meg ut av arbeidslivet på dagen.

I rettssystemet og i avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstager råder visse prinsipper. «Du skal ikke stjele», som til og med er nedfelt i «De 10 bud», står sterkt både i arbeidslivet og overalt ellers i samfunnet.

Men de som skal straffe, må alltid spørre seg om det er et rimelig forhold mellom lovbrudd og straff.

Den IRIS-ansatte har ikke blitt straffet i rettsvesenet for tyveriet, men han er sagt opp fra jobben, med ordet kjeltring stemplet i panna.

Ingen hyggelig avslutning på et over 20 års arbeidsforhold.

Det kan være juridisk korrekt, men var det fornuftig og rimelig? Står det i forhold til straffereaksjoner og lignende ellers i samfunnet?

Jeg kjenner «kobbertyven», og jeg kjenner mange som kjenner han bedre enn meg. Han er av den typen som aldri kunne ha tenkt seg å gjøre andre noe vondt.

I USAs rettsvesen, som ellers har mye rart for seg, finnes det etter det jeg har forstått et viktig prinsipp: Den som skal dømmes må ha vist vond vilje.

Det må være vanskelig å finne vond vilje i å arrangere en personalfest. Og hvorfor ble ikke alle «kobbertyvene» straffet likt?

Bedriften IRIS er en fantastisk historie. Samfunnsnyttig, forbilledlig samarbeidsprosjekt, god økonomi. De har hele befolkningen som kunder, og indirekte hele befolkningen som eiere.

Selv om bedriftens ledelse skulle handle juridisk korrekt, bør de kanskje stille seg spørsmålet: Hva syns folk flest, de som egentlig er bedriftens eiere?

Er «åpenbart svekket vurderingsevne» også et juridisk begrep?