Ivar (87) er en av de siste

Vi befinner oss på heimgården til pensjonisten Ivar Vassbotn og kona Marianne. I Vassbotn i Saltdal, på bruksnummer 1. Fra stuevinduet ser vi Vassbotnvatnet som ligger speilblankt mellom åsene som begynner å farges i høstlige toner.

Inne i det gamle fjøset på gården ligger den første båten Ivar bygget som 15-åring - og den siste båten som faren hans bygget.

- Jeg fikk ikke bygge den første båten inne i arbeidshuset til faren min. Den måtte jeg bygge på låven, men faren min var kontrollør, forteller Ivar med et smil.

Ifølge boka "Saltdal: Gård og slekt" foregikk det båtbygging i Vassbotn allerede midt på 1700-tallet, og dette ble betegnet som en viktig næring i bygda.

Vi kan ikke si med sikkerhet at alle Ivars forfedre var båtbyggere, men både faren Johan og bestefaren Christen holdt bygdas båttradisjon i hevd før ham. Det ble brukt lokalt tømmer fra helt opp til Junkerdal, og materialene ble saget på bygdesag.

- Alt ble gjort med håndmakt. Vi hadde ingen maskiner da, sier 87-åringen.

Bygda ligger langt fra havet, så når de var ferdig med å bygge båtene, ble de kjørt med hest og vogn - og etter hvert bil - ned mot Røkland. Fra Pothus ble båtene rodd videre på elva.

- Båtene ble enten solgt til samvirkelaget eller til Ludvik K. Næstby. Der var betalingen at man fikk handle varer. Da var det bedre å selge til private, for da fikk man penger, forklarer Ivar Vassbotn.

Han vokste opp som nest yngst av ni søsken. Etter sju års barneskole jobbet han med gårdsarbeid og båtbygging hos faren. I 1953 døde faren, bare 57 år gammel. Da var Ivar 16 år.

Som 18-åring gikk han snekkerskole på Røkland, før han startet å arbeide i Rognanfjæra.

- Jeg ble innleid av ulike båtbyggere hele tiden, blant andre Peder Christoffersen fra Sundby og Ole Olsen fra Storalmenningen, forteller han.

Tidlig på morgenen tok Ivar sykkelen fatt ned til Røkland, der bussen gikk videre til Rognan.

- I hele fjæra var det båtbyggeri på den tida, minnes Ivar.

Lukt av ordentlig tjære blandet seg med lukt av hav og fjære, og lyden av hamring mot jernnagler hørtes overalt.

- Det er ikke rart man hører dårlig når man har klinka så mye på båter, ler han.

Arbeidsdagen startet klokken 7 og var ikke ferdig før klokken 17. Hele året, uansett vær og temperatur.

- Vi hadde ingen varme og ingen knebeskyttere. Eneste varmen vi fikk var når vi skulle planke båtene.

Da ble materialene varmet opp for å bli mer bøyelige. Tjære rullet de på uten hansker.

- Det er andre tider nå, sier Ivar.

På kalde dager bar de matpakken sin bort i Åstakafeen, slik at den ikke skulle fryse. Da det ble matpause fikk de spise maten der selv om de hadde arbeidsklær på.

Toalett var det ikke i fjæra, så de måtte gå på do under brygga.

- Etter at dagen var ferdig, så var det å komme seg heim, få i seg noe mat og gå ut i fjøset, forteller Ivar.

Det hendte at han overnattet på Rognan.

- Da sov vi på naustloftan. Også på vinteren, men vi hadde skinnfeller, forsikrer han.

På 90-tallet begynte han å arbeide som lærer på båtbyggerlinja i Saltdal etter Harald Brenne.

- Der var blant andre Kai Linde min elev, forteller Ivar.

- Hva tenker du om at det ikke er noe båtbyggerlinje på Rognan lenger?

- Forferdelig. Nå er det nesten ingen som kan bygge båter her.

I Norge er det ifølge utdanning.no bare én skole der man kan gå VG2 båtbygger i dag, og det er en privat skole i Østfold.

Gjennom lærerjobben dro Ivar og en annen lærer til Arkhangelsk i Russland for å lære bort klinking av båter.
De møtte et tungrodd system der språket var en barriere, verktøyet var dårlig og noen av dem de møtte var negative til at de kom dit.

- Det kunne gå en hel dag fra man spurte etter en type materiale til man fikk det, fortalte Ivar i et intervju med Saltenposten i 1996.

Selv om han startet som lærer, sluttet han ikke å bygge båter. Til sammen 28 nordlandsbåter har han bygget på gården i Vassbotn. Den siste sto ferdig for 20 år siden.

- Da jeg ikke hadde helse til å bygge store båter, begynte jeg med modellbåter, og gyngebåter med nordlandsbåt-dekor, forteller han.

Noen av modellbåtene han har laget finner du hengende under taket i lokale kirker - blant annet på Rognan. Også den norske ambassaden i USA har et eksemplar signert Vassbotn.

Å bygge modellbåter tok mye tid. Selv om de var mye mindre enn originalene - eller kanskje nettopp derfor.

Utvelgelsen av materialer var viktig, alt skulle skjæres nøyaktig til, og modellbåtene ble klinket sammen akkurat som på de store.

- Et ordentlig prekkelarbeid, var slik Ivar beskrev det i en artikkel i menighetsbladet.

Ivar Vassbotn har lagt båtbygger-verktøyet på hylla, men er fortsatt opptatt av historie og tradisjon. Han har også fått med seg artikkelen fra i juni der Ulf Bakke i historielaget kritiserer Nordlandsmuseet for manglende vedlikehold på Saltdal bygdetun. Der er det ikke bare gamle bygninger og gjenstander, men også en nordlandsbåt.

- Det er en skam. Båten burde vært vedlikeholdt, sier båtbyggeren og sukker.

Han skulle gjerne sett at det var et eget båtbyggermuseum i Saltdal, slik det har vært planer om.

Opp gjennom årene har 87-åringen samlet bilder og avisutklipp fra karrieren. Han har også fått tilsendt bilder fra folk som har kjøpt båter fra Vassbotn.

- Jeg tar de ofte fram og ser på dem, forteller han.

- Hva savner du mest fra tiden som båtbygger?

- Jeg savner å være i arbeidshuset og arbeide med noe, og se at det blir mer og mer ferdig. Før hadde jeg også mye mer kontakt med folk.

Nå er det stille i arbeidshuset på gården. Ingen radio står på, og det er ingen lyder fra sag, hammer eller andre verktøy. Den gamle båtklemma fra 1800-tallet ligger der ennå. Gamle høvler og tvinger av tre slåss om plassen med mer moderne utstyr som et av barnebarna bruker.

Modellene til gyngebåtene henger fortsatt oppunder taket, men også dette arbeidet har Ivar sluttet med.

- Her har jeg brukt mange timer, sier han flere ganger og ser seg rundt med de lyse, blå øynene.

Han forsikrer seg om at døra er låst skikkelig etter oss før han tar tak i rullatoren og triller over tunet i retning bolighuset igjen.