- Ingen voksne hjemme?

Det kjennes til tider som om verden i våre dager er gått helt av hengslene. Man kan spørre seg, hvor er de voksne? Hvor er de som har ansvaret?

I min oppvekst kjentes det som om ting var mer på stell enn det er nå. De gamle var gamle, de unge var unge og alle spilte rollene sine godt og troverdig. Noen tok ansvar og alle hadde det helt ok.

De som hadde ansvar for landet, politikere og kongen, hadde føttene godt plantet på den krummende jorda og beviste det ved at de var ikledd kjedelige formelle og ordentlige klær.

Pensjonistene fikk pensjon, barnehagene hadde midler til å ha nok trygge voksne på jobb, butikkene solgte varer til den prisen de måtte for at ting skulle gå rundt og artistene som var på VGs TOPP 20-liste laget stort sett musikken sin selv.

Politikerne som har som jobb å sørge for at livene til oss andre fungerer, hadde ikke behov for å showe og være i avisa eller på fjernsyn som privatpersoner. Det nådde knapt opp til mikrofonen, når de ble satt i et panel en og annen gang i beste sendetid.

Politikere var politikere, artister var artister og det var i alle fall ikke en tidligere komiker/skuespiller som ledet et av de sentrale europeiske landene som ganske plutselig så seg invadert av den store bjørnen i øst.

Nå er det helt andre tider. Og det kan noen dager oppleves som om det er ingen voksne hjemme, og bare løse kanoner på dekk.

Det er et reint sammensurium av politikere, artister, ledelse, folk i gata, journalister, fagfolk og besteforeldre. Og alle får plass, tilsynelatende langt mer enn 15 minutter, i media.

For tenk på det. Da vi var små så var det jo en hel gjeng med voksne som hadde ansvaret. Så vi kunne være unger og ta to måneders sommerferie hvert år hele oppveksten, uten at tredje verdenskrig kom noe nærmere av den grunn.

Det har selvsagt litt med at når man er små så er det ikke pensjon, politikere eller samfunnsstruktur som er i fokus. Da er det viktigere med lørdagsgodt, tur til badeland og at hoppestrikket blir med hjem fra lekeplassen etter alle er ropt inn til middag.

Nå i 2024, så er det jo vi ungene på badeland som er satt til å ta ansvar. Det er vi som delte brusflaska mellom oss på millimeteren, som kjøpte smågodt til 25 øre stykket på kiosken og som rak gatelangs og lekte med kinaputter som en av de kule ungene hadde fått av søskenbarnet som hadde vært i Sverige. Det er vi som har ansvaret. Hjelp!

Det er vi som bestemmer og som må ta ansvar om ting ikke går den veien som gagner samfunnet som helhet. Vi kan også ta ansvar for at ting som skjer i samfunnet gagner oss, og bare oss eller våre meningsfeller. Men vi må i alle fall ta ansvar.

De som hadde ansvaret på 80- og 90-tallet, mange av dem i alle fall, har nå gitt ansvaret videre. Og sitter nå enten på en brun pub i Spania eller er travel med å putte mest mulig e-stoffer i nåværende ansvarshavende generasjon sine mini-kopier.

Det er altså ikke så rart at verden er på vei å gå helt av hengslene. For når man gir ansvaret til en gjeng med NKOTB-diggende, Nintendo-spillende og rakett-is-spisende småtasser på BMX-sykkel, med alt for stor rosa BALL-genser som er arva av storesøster, ned til knærne, - da kan det jo ikke gå bra.

Da har jeg mer tro på de generasjonene som kommer etter oss. For selv om mange av dem lever helt i tråd med influenser-biblene på Instagram og prioriterer sorte piassavakoster fremfor øynene, heller enn tilstrekkelig utsyn, eller innsikt, så er det mange av dem som virker å ha skikkelig bein i nesa.

Mange har eller tar ansvar allerede nå, med og uten kost i organisasjoner og politikken, de prioriterer vekst, kompetanse og fellesskap, mer enn rusbrus og Levis-bukser.

Så om vi bare holder hånda på rattet littepittelitt til nå, så kommer det snart noen voksne og tar over, slik at vi kan bruke aldersommen på å putte økologisk frukt og D-vitaminer i våre egne kopiers mini-kopier.