Ikke i rute til jul

Hus og vinduer er pyntet med lys og stjerner i alle varianter. Folk flest er tilsynelatende godt i rute med det meste, men undertegnede må dessverre innrømme at hos oss, der ligger det i skrivende stund to adventsstjerner på kjøkkenbenken fortsatt.

Jeg har fem adventskalendere jeg skulle klargjort, og heller ikke her er jeg i rute. Noe er handlet inn og pakket, og noe er det ikke. Med barn nummer en, så gikk det greit. Med barn nummer to, var det fortsatt håndterlig. Med fem stykker, full jobb, småbruk og studier, så er situasjonen langt utenfor kontroll. Det hjelper liksom ikke at barna er i alderen fra 2-21, for som eldstemann påpekte i slutten av november, «mamma, jeg er ikke for gammel for adventskalender». Det er da jeg kjenner at mammahjertet lar seg sjarmere og hører meg selv svare at selvsagt er han ikke for gammel til det (litt kjapt regnet så betyr det at jeg fortsatt pakker adventskalendere til minst to av ungene når jeg er over seksti år gammel). Og selv om jeg akkurat nå hverken har ledig hjernekapasitet eller ledig tid til å påberope meg kontroll på adventskalenderne, så går det sånn nogenlunde greit. Jeg har senket listen overfor meg selv. Alle får sitt, ikke er det dyrt, og ofte er det ikke pakket inn, men det får være godt nok.

I et av fagene jeg tok ved Universitetet i fjor så ble begrepet godt-nok-ledelse ofte diskutert. I en travel hverdag har de fleste ledere i organisasjoner mer enn nok med å prøve å holde hodet over vannet. Dette er en problemstilling jeg drar direkte paralleller til når det gjelder det å være foreldre, i alle fall når man har et visst antall barn.

Julegaver har jeg egentlig pleid å være i rute med i mange år. Allerede på våren starter vanligvis min julehandel, for å porsjonere ut både penger og ideer over langt flere måneder enn kun desember. Jeg sier egentlig, for slik er det ikke lengre. Jeg handler fortsatt inn tidlig, men der jeg før pakket og merket og sorterte og plasserte, er det nå et salig kaos. Ofte ender jeg opp med å legge disse gavene på et lurt sted inntil videre. Å legge noe på et lurt sted er veldig fornuftig, helt til man glemmer hvor det lure stedet var. Der blir gaven liggende på ubestemt tid, til den som regel dukker opp litt for sent, og høytiden eller klesstørrelsen har passert. Allerede nå kan jeg si at også i år er det flere innkjøpte julegaver som har forsvunnet. På denne måten ender jeg ofte opp med å handle dobbelt til noen.

Men, det er ikke bare i desember jeg føler at vårt hus er noe kaotisk. Vaskemaskin, trommel og oppvaskmaskin får virkelig kjørt seg, og klessnora er aldri tom. I loftstua er det som oftest et fjell av rene klær som ligger på vent. På kjøkkenet er det alltid noen som skal spise eller akkurat har spist, så her er det sjeldent strøkent. Stua er et eneste stort lekerom, og det gjelder å se seg for med mindre man ønsker å få avtrykket av lego eller en dinosaur under foten.

Hver kveld etter å ha lagt det to minste tar vi en kjapp rydderunde hvis vi har overskudd til det. Som oftest så innebærer imidlertid leggingen at vi må opp i andre etasje flere ganger før det blir ro. I det øyeblikket de har lagt seg under dyna blir lillebror og bittelillebror enten tørste, tissetrengte eller snørrete. Det hender også at vi må på jakt på rommet etter store pepperkakefluer eller andre skumlinger, men disse gjemmer seg så godt at de aldri er der når vi kommer inn.

Når det endelig blir stille, så kaster jeg og min mann et megetsigende blikk på hverandre før vi lander i hver vår sofakrok. Noen ganger sier vi ikke et ord til hverandre på lang tid, og det er faktisk helt greit. Vi trenger litt tid til å hente oss inn mentalt med stillhet og nettsurfing.