- Ikke gå helt bananas

Avstandsregler var vi ikke så gode på ennå. Vi var jo vant til å klemme hverandre over en lav sko, som den jobb-familien vi er. Corona-spøkene satt løst. Dette til tross for at den nervøse stemningen, som ingen ville vedkjenne seg, var til å ta og føle på. Skjermen på veggen lyste opp. Pressekonferansen var i gang. Der sto Erna og kompanjongene hennes som gravalvorlige saltstøtter på podiet. Norge var under angrep av et usynlig virus.

En alvorspreget statsminister erklærte at regjeringen nå ville innføre de strengeste og mest inngripende tiltakene siden andre verdenskrig.

Akutt gåsehud. Hva skjer nå? Hvor alvorlig blir dette? Hvor lenge skal det vare?

Det første som skjedde, var at butikkene omtrent ble tømt for hermetikk og dopapir. Selv her i indre Salten hersket hamster-tendensene. Jeg var usikker på om jeg skulle le eller gråte. Det var både trist og latterlig på en og samme tid. Det føltes nesten som om verden skulle gå under.

Hytteforbud. Klemmeforbud. Avstandsregler. Skjenke stopp. Tørre sprit-hender.

Livet ble satt på pause. Jeg ble permittert, slik så mange andre ble. Det sosiale livet visnet bort. Det gjorde nesten fysisk vondt å ikke kunne klemme sine egne foreldre engang. Her i indre Salten var vi noe forskånet for de aller verste smittetallene. Generelt i Norge ble det kanskje heller ikke så ille som først fryktet. Iallfall ikke så ille som de bildene og historiene vi så på nyhetssendingene fra andre land. Men livet, det ble annerledes likevel.

Det ble faktisk annerledes i hele 561 dager før Erna Solberg erklærte at vi nå kan leve som normalt. Det er nesten ikke til å tro at det skulle ta så lang tid. Samtidig så er jeg ikke helt sikker på at dette er det siste vi får oppleve av restriksjoner.

I helga som var hadde riksmediene nedtelling til utelivets store gjenåpningsnatt. Kanskje en smule usmakelig, siden alle ikke er trygg riktig ennå. På sosiale media så jeg at mange oppfattet denne nedtellingen som oppviglersk. Som om mediene oppfordret folk til å miste vett og forstand nå som utelivet skulle tilbake til normalen.

Det var nok ikke hensikten, men jeg er ikke fremmed for å tenke at det ble effekten. Og jeg har forståelse for at enkelte kan bli redde for hva denne åpningen har å si for smittetall og innleggelser.

Søndag morgen kunne man (som ventet?) lese om ei festnatt som hadde tatt helt av i de store byene landet rundt. Generell fyll og spetakkel, voldshendelser og køer der folk sto så tett at presset ble så stort at enkelte rett og slett besvimte.

Da jeg snakket med operasjonsleder i Nordland politidistrikt søndag morgen kunne han skryte litt av folkene i indre Salten. Også her har gjenåpningen blitt feiret, men som han sa:

- De oppførte seg som folk.

Jeg er enig i gjenåpningen, vi må begynne å ta tilbake hverdagen igjen. Samtidig tenker jeg at det er viktig å beholde litt vett og forstand i det man foretar seg.

Vi må fremdeles oppføre oss som folk. Det innebærer også å ta hensyn til de som ennå er redde for å bli smittet. Det er ikke nødvendig å gå helt bananas på byen, eller klemme absolutt alle. Det går an å holde en respektfull avstand til den som står foran deg i køen, selv om Erna sier at du ikke behøver å gjøre det.

Vi må bry oss om hverandre, også nå. Selv om landet endelig er gjenåpnet, så er det ikke nødvendigvis slik at pandemien over.