Ian (16) kjempet seg tilbake i bakken

SULITJELMA: Lørdag 6. januar 2018 er en bil på tur opp til boligfeltet i Bursimarka i Sulitjelma.

Klokka er ni. Ute er det 12 kuldegrader. I bilen sitter to ungdommer som skal på jobb i Sulitjelma Fjellandsby, og 15-åringen Ian Kleven som skal stå på ski. Det gjenstår bare å hente en fjerdemann før de kan sette kursen mot alpinanlegget.

I en sving får bilen sleng, og til alt uhell kommer det en bil imot på den nokså lite trafikkerte veien. Den er smal, og på grunn av brøytekanter enda smalere vinterstid. Ut mot kantene skal det ha vært løssnø.

Bilene kolliderer. To av de skadde kan sendes til Nordlandssykehuset med lettere skader. Ian Kleven får hardere medfart.

Omfattende skader

Han er så hardt skadet at han blir sendt til Universitetssykehuset i Tromsø (UNN). Han har hodeskader, punktert lunge, brudd i bekkenet og flere ribbein.

- Vi fikk beskjed med én gang. Vi var hjemme, sier foreldrene Jøran Kleven og Oddbjørg Hauge.

Hun ble med sønnen til Tromsø.

- Det er skremmende når man får slikt så nært innpå seg. Man hører om mange ulykker, men det blir noe helt annet når det skjer slik som dette, sier hun.

- Kunne ikke gi svar

I kollisjonen hadde Ian slått hodet i ruta på bilen. Første beskjed fra legene i Tromsø var at Ian sin tilstand var ustabil.

- Slik var det første uka og vel så det. Da visste vi ikke om han ville overleve, sier Oddbjørg og Jøran.

Hun ble i Tromsø, mens Jøran var hjemme og tok seg av resten av familien.

- Det var helt forferdelig å være hjemme. Det var tre andre som skulle tas vare på. De spurte mye, men jeg hadde ikke noen svar til dem, sier Jøran.

Mange faser

I Tromsø hadde også Oddbjørg det vanskelig.

- Vi har gått gjennom mange faser, overlevelsesfase, oppvekkingsfase, rehabiliteringsfase. Jeg måtte leve veldig i nuet, og det var vanskelig å se framover. Vi fikk veldig god oppfølging i Tromsø. De fortalte ting som det var, både positive og negative ting. Jeg var der i tre uker sammenhengende. Etter det vekslet vi på å være der en uke om gangen, forteller hun.

Lokalsamfunnets støtte

- Vi har lyst å få med det gode samholdet i Sulis, og støtten vi fikk fra samfunnet her oppe. De hadde kronerulling for at vi skulle kunne reise til og fra Tromsø med hele familien. Dette var det Line Wensell som satte i gang, sier Jøran takknemlig.

- En helt naturlig reaksjon å ønske å hjelpe til, både som lokalsamfunn og medmennesker. Det var veldig mange som engasjerte seg i dette, sier Wensell.

Sterke opplevelser

Da Jøran dro oppover første gang ble det en sterk opplevelse.

- Ian var ikke våken. Det var klart at han ville overleve, men ikke hvordan tilstanden ville være. Det er ikke mulig å forklare den følelsen. Så kom tidspunktet der vi var der alle sammen, og det var en lettelse at alle fikk se ham.

- Vi hadde ikke kontakt med ham, han var i koma. Jo lenger tid i koma, jo lenger tid ville det ta å vekke ham. De prøvde én gang mens vi var der, men måtte legge han tilbake i koma, forteller Jøran.

Våknet etter én måned

Oddbjørg fikk etter hvert en god følelse. Dette ville gå bra. Det ble flere gode tegn og mer optimisme blant nevrologene.

Det gikk litt over en måned før han våknet, da på enerom som han fikk for å få mest mulig ro.

- Beskjeden om at han var våken var enormt god. Det tok en stund før han så klart hvem det var som var der. Synet brukte litt tid. Han kjente igjen stemmer men pratet ikke selv, forteller Jøran.

- Rørende

- Søsteren sa at «nå skal vi dra». Da la han hånda rundt hodet hennes, det var rørende å se, sier Oddbjørg og smiler av det minnet.

- Første kontakt jeg fikk var da jeg klemte hånda hans i en bestemt rytme, og han svarte med samme. Det var svakt, men tydelig, sier Jøran.

Han forteller at sønnen etter hvert måtte få mat rett i magen via en matsonde siden intravenøst ikke var nok.

Gledelig framgang

Ian var slank fra før, men ble raskt veldig tynn. Han hadde lite å tære på.

I tiden framover fra det tidspunktet, så de forandringer hver dag. Det var framgang. Dagene virket å gå seint, men når de ser tilbake har det gått fort.

- Vi var mye ute og gikk i Tromsø før det ble flytting. Ian begynte å prate, men ikke helt tydelig. Vi fikk oss mange fine turer, sier Jøran.

14. mai, etter drøyt fire måneder, kunne Ian forlate Tromsø.

Vanskelig reise

Neste stopp var Sunnaas på Nesodden utenfor Oslo. Det er Norges største spesialsykehus innen rehabilitering og fysikalsk medisin for pasienter med komplekse funksjonstap etter sykdom og skade.

- Kjempeflinke folk. De vet virkelig hva de gjør, og har veldig god erfaring. Om norsk helsevesen er det bare å si at når man virkelig får bruk for dem, så er man glad det er her man bor. Og man vet jo aldri når det skjer. Jeg tenker på alt av medisin som er brukt, og på utdannelsen og kompetansen til alle eksperter som Ian har hatt rundt seg hele døgnet, sier Oddbjørg.

Venting

Én ting som ikke var så bra var reisen med fly til Gardermoen. Der det ble mye venting på en annen som skulle med samme transport.

- Ian skulle skjermes fra slike situasjoner. Det er merkelig at en som skal skjermes sendes på en sånn reise, sier de.

Samarbeidet mellom Tromsø og Sunnaas får ros for god planlegging og gjennomføring av det riktige opplegget.

En glad gutt kom hjem

Ian ble på Sunnaas i to måneder og ble utskrevet 12. juli.

- Det var en glad gutt som kom hjem og kunne treffe vennene igjen. Vi måtte passe på at det ikke ble for mye. Han har enda et år igjen med rehabilitering, blant annet med kontroll på Sunnaas i slutten av januar, sier de.

Bare det at han er hjemme er slett ingen selvfølge. Nå tar de steg for steg sammen.

- Alt ble kanskje ikke helt som han hadde forestilt seg, men nå er han på skolen og ting fungerer noenlunde bra. Han begynte i tiendeklassen i fjor høst, sier Jøran.

Konfirmert før jul

19. desember ble en stor dag for Ian og familien.

Da var han plass i Sulitjelma kirke for å bli konfirmert.

- Det var rørende. Han holdt en flott tale. Dette var noe han hadde pratet mye om, til og med da han var i Tromsø. Å sette en dato var ikke enkelt, men vi er glade for at vi fikk det til, sier Jøran.

For familien har det vært et veldig slitsomt år.

- Helt klart, men det gikk bedre enn vi kunne håpe på ut fra de første prognosene. Ian hadde en fordel i at han var ung og fysisk sterk. Det var viktig for framdriften, sier Jøran og Oddbjørg.

Blir sliten

Det ble en god jul, preget av glede over at de kunne være sammen. Hverdagen nå er nesten der de var før ulykken. Fortsatt er det endel oppfølging med skole og helse.

- Han klarer ikke å gjøre det samme som alle andre. Han vil gjerne prestere, men blir fortere sliten enn før. Det har vi blitt forklart er helt naturlig, og hvile er veldig viktig. Da reparerer kroppen seg og henter seg inn igjen, fortsetter de.

- Husker ikke ulykken

Ian selv sier at han har det bra. Ulykken husker han ingen ting fra.

- Jeg har blitt fortalt hva som skjedde. Det første jeg husker er fra Tromsø, der jeg fikk høre at det var en ulykke. Jeg har ikke tenkt så mye på det, jeg tenker mest framover, sier han selv.

Ski og fotball

Det er 30. desember 2018. 51 uker har gått. Endelig er han i alpinbakken igjen.

- Vi skulle jo til Fjellandsbyen da ulykken skjedde. Det er kjempegodt å være her igjen. Jeg er ikke like god på ski som jeg var før, men det kommer vel sakte men sikkert. Foreløpig kjører jeg ganske sakte, og med hjelm. Det er viktig å beskytte hodet, sier han.

Ski vil han fortsette med, og han gleder seg til å kunne spille fotball igjen.

- Snart får jeg vel lov. Det handler om det å tåle å få en ball mot hodet, sier Ian.

Ser bare framover

Ellers er han en 16-åring som nå skal gjøre ferdig skolen, og deretter se mot videregående utdanning.

- Jeg tror jeg skal gå TIP (teknikk og industriell produksjon), eller bygg og anlegg - men jeg tror det blir TIP. Andreåret kan det bli maskinførerlinja, eller taktekkerlinja. Det høres bra ut å legge tak på store bygg. Jeg kan også tenke meg å bli betongarbeider. Foreløpig er jeg ganske usikker på hva jeg skal velge andreåret, men kanskje jeg finner det ut i løpet av førsteåret, sier han og prøver bare å være en vanlig 16-åring.

Hittil har han vært mye hjemme, ikke så mye hos vennene sine som før, men det håper han det skal bli mer av når han føler seg enda bedre.

Tar tiden i bruk

- Jeg har god tid på meg. Det er kjempebra at jeg kan være her nå. Det er fortsatt mye jeg tenker på at jeg ennå ikke kan gjøre, men må vente på. Men det betyr også at det er mye å glede seg til, selv om jeg er utålmodig. Jeg er ungdom og ungdom er vel utålmodige, smiler han

- Det er de tingene man liker best som er mest irriterende å ikke kunne gjøre, legger han til.

- Jeg har hatt mange flinke folk som har hjulpet meg. Det var veldig godt å komme hjem. Nå skal jeg få på plass alt som det skal være, avslutter Ian Kleven.