I vinter bor de i telt i Sulis

Rett etter midten av november kom Bengt-Are Barstad til Sulitjelma. Der skal han og hundene overvintre, og da hadde de vært ute på tur sammen i rundt 1.380 dager.

- Det er fint her. Hyttene ligger godt plassert i terrenget og selv om det er mange av dem får man ikke følelsen av å være i et boligfelt, sier han.

Den første campen var ved Skihytta men det meste av vinteren skal han tilbringe lenger inn i nasjonalparken, trolig i området rundt Balvatn.

Men hva skjer når noen bestemmer seg for å være ute i 2000 dager?

- Jeg satt i Dividalen og nærmet meg slutten på 1000-dagersprosjektet mitt. Da grublet jeg på hva jeg skulle gjøre da. Å sette seg i bilen og kjøre sørover lokket ikke, så da ble det å bare gønne på. Det skal jeg nok gjøre til jeg har sett alt av Norge. Når jeg er ferdig med 2000 dager skal jeg holde noen foredrag og slikt, sier han.

Han startet i februar 2020 ved et vann nord for Levanger, men turen startet egentlig sommeren 2019 i Femundsmarka, og har gått sakte gjennom Norge, bare i Norge, og sist vinter var i Finnmark.

Nå er han på tur sørover og denne vinteren skal tilbringes i Junkerdal nasjonalpark.

- Her skal jeg bruke god tid, i alle fall til februar. Gammen skal flyttes snart, men det meste av tiden sover vi i tunnel-telt, jeg og hundene. De har sovet sammen med meg siden de var valp, alle sammen. Eldstemann, Tapper, blir ni år i januar, og så har jeg Kvass, Kvikk, Kaos og Fryd, forteller han.

- Kvass er sjefen men Fryd som ennå ikke er fem måneder viser klare tegn på at hun kommer til å bli leder. Det kan gå hardt for seg til tider, men de finner nå ut av det. De finner den naturlig balansen i flokken, men jeg har måttet teipe noen sår opp gjennom årene. Men de er flinke til å ta vare på egen skader og det gror som regel fort.

Vi har fått audiens inne i teltet og der spraker det friskt fra en liten ovn, og ved siden av koker vannet på bensinbrenneren. Han sender over et glass kaffepulver - selv drikker han mest te - og smiler bredt. Det er sånn det skal være.

Han lager TV-serie på Naturkanal1, og har med kamerautstyr og en liten drone på tur. Skrivingen gjøres på telefon, og han har et forbruk på 15 powerbanker per måned.

- Jeg har ennå ikke brukt en stikk-kontakt på turen og har ikke vært innomhus siden november 2019 - med unntak av 14 dager i ei Statskog-bu. Jeg sover så dårlig innendørs. Det er mye bedre ute for både meg og hundene, sier han.

Forflytning skjer med pulk, og der får han plass til alt han trenger.

- Det er om å ha med rette ting. Jeg har med ganske mye drivstoff i form av bensin, cirka 40 liter i måneden. Jeg smelter snø, koker vann og så videre. På sommeren går det i vann fra elver og bekker. Stort sett alt vann i Norge kan drikkes, sier han.

- Jeg har med mat til fire uker til meg og hundene, og får proviantering en gang i måneden. De får tørrfor, med unntak av de første dagene etter provianteringen - da er det fersk mat, rent kjøtt og fett, på oss alle. Det er mine foreldre som sørger for proviantering, forteller Bengt-Are.

Når det jaktes og fiskes så blir det fersk mat til både han og hundene, og en kjærkommen pause fra tørrfor til hundene og brød med smøreost til han selv.

- Denne!, sier han entusiastisk og viser fram en tube smøreost med jalapeno. De går de åtte av i måneden. Brødskiver tiner han på ovnen. Men det går også mye i knekkebrød og rugsprø.

- Jeg har med litt Real turmat, og det er godt innimellom. Jeg har med veldig lite tilbehør. Får jeg fisk så spiser jeg fiske og skyter jeg ryper så spiser jeg kjøttet. Her er det ikke noe fløtesaus eller poteter.

Han plukker og spiser bær og blomster i de periodene det finnes og sier det er mye godt i den norske naturen. I Finnmark fikk han kjøpt en hel rein som han parterte og hadde som mat i lang tid.

Bengt-Are har vært turmenneske hele livet, men det er første gang han besøker akkurat dette området.

- Med unntak av en gang da jeg var bitte liten. Morsslekta, moren til min mamma, familien der kommer fra Finneid, så jeg har vært her, men aldri brukt dette området som tur. Det er derfor jeg er her nå. Da jeg kom nordover kom jeg over Saltfjellet, men tok avstikkeren til Gildeskål og videre nordover i båt. Førsteinntrykket her er veldig bra. Jeg har sett mye fin natur, og dere har mye å være stolte av her. Nå har jeg ikke sett området på sommeren, men det ser bra ut, sier han.

51-åringen har vært "turfyr" hele livet, men ikke alltid levd av det.

- Jeg jobbet i sportsbutikk i Tromsø i mange år. Nå er det sånn at jeg ikke har et hus et sted jeg kaller hjemme. Jeg har et par trelavvoer stående på en hytteeiendom vi har, men har aldri eid et hus. Jeg har vært enslig forsørger til to gutter som nå er voksne, men aldri vært gift, sier han.

Sånn sett var det lett for han å bryte opp og følge det som gradvis hadde utviklet seg til å bli en drøm - å leve ute i pakt med naturen.

- Jeg har hele livet brukt all fritid til å være på tur. Min yngste sønn bor i Tromsø og er turkar. Eldste er ikke like ivrig, men kanskje det kommer? Jeg snakker med familien nesten hver dag når jeg er i områder med dekning. Jeg lurer på hvordan det går med dem, og de lurer på hvordan jeg har det. Det er jo dekning nesten overalt nå, men leiren jeg har funnet ved Balvatnet...der er det et område uten dekning. Det liker jeg også. Men jeg har jo en jobb, og skriver artikler og sender bilder, så da må jeg ha dekning, sier han videre.

Han har med ett par ski, men innser at han burde hatt flere.

- Sportsutstyr blir bare dyrere og dårligere. Fischer-skiene holder et år, men jeg har prøvd andre merker som ikke er like slitesterke. Når man skal på slike turer som dette er det om å ha lite utstyr men riktig utstyr. Å ha feil type kaffekjele kan doble bensinforbruket. Jeg har etterhvert funnet fram til hva som fungerer for meg på de ulike områdene av utstyr og klær, sier han.

Han er blitt kresen på utstyret og viser fram en dobbel titaniumskopp.

- Den er spesiallaget i Kina, koster en tusenlapp, men er enorm på isolering og varer nok bortimot evig. Jeg liker ting som er så bra at du kan ha dem hele livet og i tillegg kan gå i arv.

Bengt-Are sier om tilværelsen sin at han er alene, men ikke ensom.

- Jeg synes det er godt å være isolert, å være i områder der det er bare jeg og hundene. På vinteren kan jo folk følge sporene og finne oss, men etter en snøstorm viskes sporene ut og da er det bare oss. Å mestre det og klare å ha det bra er fint.

- Det kan være tøffe tider for oss også. Det kan bli lite mat, det kan bli dårlig vær over lang tid. Da må man jobbe litt med det mentale. Men jeg har heldigvis ikke noe forflytningspress, så vi kan jo ta det med ro hvis det trengs.

Det lengste de har vært nødt til å være i ro i løpet av de snart 1.400 dagene er opp mot to uker.

Nå er det vinter og da skal de være nokså mye i ro, men ikke fordi de må.

- Vi skal kose oss i basen vår og ta turer i området rundt. Men det blir rolig. Jeg merker på meg selv og hundene at aktivitetsnivået går ned. Vi bruker ikke unødig mye energi uten at vi må. Nå gleder vi oss til 21. desember, og at lyset snur. Det er den viktigste dagen i året for oss, sier Bengt-Are Barstad.