Hverdagslykke i hjemmet

Vannet er glovarmt.

Selv gjennom de blå gummihanskene kjenner jeg den brennende heten som gjør at jeg må fiske opp fat med en gaffel.

Bestikket er det verste. Små og glatte skjeer forsøker å stikke seg unna. Det svir når jeg må hente opp for andre gang.

Da hører jeg plutselig en lyd fra stua. En lyd så inderlig lykkelig at det begynner å boble av latter inni meg. Jeg drar av meg hanskene og går for å se.

I døråpninga klarer jeg ikke stanse latteren som ramler ut av meg.

Foran meg sitter de fire guttene mine. De sitter i ring på stuegulvet. I midten, trygt plassert i fanget til den eldste broren, sitter lillesøster på sju måneder.

Hun ler så hun hikster.

Hun bøyer seg fram i lag med latterkula som kommer, magen kramper seg og hun ler av hjertens lyst til hun ikke klarer mer, og hiver etter pust.

Det er en sånn deilig, trillende barnelatter. En lys latter jeg knapt har hørt maken til før. Jeg blir smittet og ler så tårene spruter.

Jeg hikster selv etter luft. Lyden er helt umulig å motstå.

Guttene er ikke noe bedre. De vrir seg i latter over den lille ungen, de også. Jeg holder meg fast i dørkarmen, og forsøker å få med meg hva det er som er så hysterisk morsomt.

Da den nest eldste klarer å summe seg, tar han opp en figur fra gulvet igjen. Han putter den i munnen, og spytter den ut mens han lager en «tjoooohoooooo»-lyd.

Reaksjonen lar ikke vente på seg. Hun som har etablert seg som festens midtpunkt til de fleste av døgnets tider, ler så hun rister. Vi andre følger på.

Det triller mellom veggene.

Ingen andre kan få henne til å le slik brødrene kan. Det er helt magisk hvordan de kan få henne i godt humør, få det til å glimte i øynene og få den lille kroppen til å le.

Jeg får henne til å le, jeg også, men jeg er ikke i nærheten av å framkalle latteren som brødrene hennes er i stand til.

Jeg setter meg ned mellom hikstinga, og jeg tørker tårer. Disse fem skapningene som sitter foran meg er vakrest i verden.

Det er en fantastisk følelse å få elske alle disse ungene, hver for seg, men å se dem være glad i og gode mot hverandre, utvikle sterke søskenbånd, det er helt utrolig godt.

Lillesøster kom som en bonus til oss, og for en bonus hun allerede har rukket å bli. Jeg bekymra meg for sjalusi, for alt for lite tid, for totalt kaos og null styring på ei skute som allerede var preget av piratvirksomhet og evigvarende risiko for mytteri,- og ja, jeg kan vel strengt tatt krysse check, check, check på det meste, men samtidig og likevel.

Så er hun bonus så det synger etter.

De fire guttene har overraskende mye fint igjen for å ha fått en liten en å ta seg av, å være glad i. Og hun har mye fint igjen for å ha fire storesøsken å lære av.

Han som har funnet på den artigste leken til nå gjør et nytt stunt, og hun hikster trofast og bøyer seg framover.

Jeg rister på hodet og kjenner meg varm innerst til hver eneste celle.

Gårdagens episode da de to minste brødrene hadde leksjon sju i demonstrasjon av fremtidige rampestreker har allerede blitt bare et svakt minne.

ELIN B. JOHANNESSEN