- Hva skjedde med pekefingeren min?

Det var akkurat som den levde sitt eget liv! Uten at jeg helt fikk det med meg var den i sving, til og med på julaften! Den «swipet», «scrollet», «liket» og trykte på små hjerter. Hva var det som skjedde med den jævla pekefingeren min?

Jeg vokste opp da internett kom. Jeg glemmer aldri min mye yngre bror forklarte meg om internett – og at nå var fremtiden kommet. Han snakket om «w, w, w, punktum, ett eller annet, punktum, com».

Min eksakte tanke var at «dette orker jeg ikke lære meg, det er over like raskt som det kom». Så naiv gikk det an å være.

Lite ante jeg da at de tre w’ene var begynnelsen på at pekefingeren min nå, over tredve år senere lever sitt eget liv, og har inngått et partnerskap med facebook – eller djevelen selv.

Ungene har forsøkt å fortelle meg det i flere år. At jeg er avhengig av facebook. At jeg, (og pekefingeren min) sitter i vår egen verden og svarer med mumlende lyder når de vil ha kontakt.

Enhver diskusjon for å begrense ungenes tid på telefonene har blitt satt på «mute» med deres helt korrekte motargumentasjon; «Enn du og facebook? Du er der hele tiden!»

Julaften kjente jeg det verket i pekefingeren, hamret i tomlene og gjorde vondt i hjertet. Jeg utsatte livet for likegyldighet. Jeg sto i fare for å ikke få med meg begeistrede barn som fikk
ønskene sine oppfylt av internettnissen.

Den satt. Og der kom den!

Ironisk nok har facebook flere psykologer enn programmerere ansatt. De jobber for å øke avhengigheten vår til dette «sosiale» mediet. Sosialt for hvem? Pekefingre? I sin tid sa Facebook at de ville skape en kollektiv avhengighet, og de menneskelige behovene våre for tilhørighet og sosial status sørget for rekordrask måloppnåelse. Facebook er bare en arena.

Ungene våre vokser opp med så mange flere plattformer at jeg blir svett med tanken.

I romjulen fant jeg ut at telefonen lagrer informasjon om hvert eneste minutt pekefingeren swiper og tomlene trommer. Galskapen sto tydelig å lese gjennom fingeravtrykkene på skjermen.

To timer daglig siste uken på facebook! Hvor kom de to timene fra? Hva gjorde jeg de to timene? På facebook!? Like før jul? Ungene hadde hatt rett hele tiden. Jeg var avhengig. Av facebook.

Pekefingeren min levde sitt eget liv og jeg ble forbanna på den!

Jeg starta med å slette facebookappen fra
telefonen. Det gjorde meg bevisst at hver gang jeg tok i telefonen leita pekefingeren etter den vanedannende blåfargen på appen som ikke lengre var der.

Ha! Got you! Nå måtte jeg arbeide bevisst for å komme meg inn til den kollektive avhengigheten. Gå inn via safari, taste inn www.facebook.com og brukervennligheten ble elendig!

Det ble ikke like attraktivt for pekefingeren å herje over skjermen.

Nyttårsutfordringen min til meg selv er at jeg skal ikke bruke mer enn 10 minutter på facebook daglig. Det får holde. I massevis. Og Vipps! Jeg får ikke mer cash inn på konto, men jeg får fylt på livskontoen med mange hundre
timer.

Timer som til sammen blir dager, døgn og uker. Det var et skremmende regnestykke.

Bokhyllen min er glad for utfordringen. Endelig har jeg tid til å ta ned en bok, sitte med beina i sofaen og fyr i peisen mens jeg lar meg bergta av et annet univers. Ikke facebookuniverset, hvor hjernen min bombarderes med inntrykk, tanker, følelser, stress, ta stilling til ting og dårlig tid.

Og tro det eller ei, den jævla pekefingeren virker også fornøyd med å kun ha som oppgave å bla over til neste side.

Jeg har vokst opp med et intenst forhold til pekefingeren. At om jeg peker på et problem, fokuserer på det – så er det en finger frem og tre tilbake. Det er bare jeg som kan gjøre noe med hvordan jeg forholder meg til problemet, det er mitt.

Jeg eier problemet. Det er mitt ansvar å gjøre noe med det.

At pekefingeren avslørte at den levde sitt eget liv gir meg mitt tilbake. I dag bandasjerer jeg pekefingeren, gir tommelen opp for den gaven øyeblikket er – og svarer ungene med ord i stedet for lyder neste gang de snakker med meg.

Forhåpentligvis blir det ikke så lenge til.