Hva koster det å utrydde fattigdommen i Norge?

Mer enn en halv million nordmenn har ei inntekt under fattigdomsgrensa.

Det er 100.000 fler enn i perioden 2011-13.

115 000 barn vokser opp i husholdninger med «vedvarende lavinntekt», som det heter på distansespråket.

Fattigdomsgrense betyr at årsinntekten er mindre enn 60% av medianinntekten i Norge. Medianlønna er i 2023 47755 kroner pr. måned og 60% av dette blir 28653. Du er altså under fattigdomsgrensa om årsinntekta er under 343836 kroner.

Om så, kan du da regne med at Nav hjelper deg med penger nok til å karre deg over på den rette sida ?

Neppe.

Anna- Sabina Soggiu forteller om sine erfaringer i boka «Vi Fattigfolk» (2023).

Hun skriver (side 94) om møter med NAV:

«for det første er bevisbyrden og dokumentasjonen som skal leveres, i seg sjøl en beskjed til den som søker om hjelp. Den forteller at systemet har liten tillit til at man faktisk trenger det man spør om. Bunken av bevis som skal leveres er enorm, og bevisbyrden ligger fullstendig på di side når kontoen er tom, strømmen stenges og ungene er sultne. ......

men ....

hjelpemusklene blir imidlertid større når det kommer til ønsket om å endre noe ved deg som søker om økonomisk bistand.

Det finnes ingen grenser for all hjelp (bortsett fra penger) vi som samfunn kan tilby om en stakkar ikke har råd til husleie, mat og strøm....... du får an offer you can`t refuse om kurs som skal gjøre deg mer spiselig for arbeidslivet, men som i alt for liten grad fører til varig arbeid du kan ha lenge».

Reine ord for penga ?

Maria Lavik kom i 2021 med boka «Vi, dei fattige. Åtte foreteljingar om barnefattigdom».

På side 90 spør hun forsker Tormod Bøe:

«Er ikkje eit alternativ å sørga for at færre folk har dårlig råd?

Han ler og svarar kontant: Jo. Det er jo det. For slik er det.

Folk blir mindre fattige om dei får pengar. Innsikta verkar banal, men i kampen mot fattigdom endar me ofte opp med å diskutera fritidskort eller utlån av gratis sportsutstyr».

Han legger til «me høyrer det stadig vekk - at fattige brukar pengane feil. Men det finst ikkje noko forskingsprosjekt i Noreg som dokumenterer dette. Det foreldra sparar pengar på er seg sjølve. Dei droppar tannlegen og går i gamle klede og prioriterer barna».

Det er rett og slett så enkelt :

«folk blir litt mindre fattige om de får penger!»

Kan vi ikke da bare sørge for at de som sliter får det ?

Hvorfor skjer det ikke?

Er det rett og slett fordi det å «bare få penger» blir sett på som et brudd med idealet om å arbeide, gjøre en innsats og få lønn for strevet?

Antagelig møter mange fattige holdninger og forklaring der ordene diagnose, latskap og dårlig moral dukker sammen med overskriften arbeidslinja og mantraet: Det skal alltid lønne seg å jobbe.

Det gjør sterkt inntrykk å lese de to bøkene jeg refererer til.

Eva får siste ordet i boka til Maria Lavik.

«Ingen skal fortelja meg at dette er svake menneske - for fy faen - desse folka veit kva det er å stå i elden. Eg liker ikkje det omgrepet- «dei svake i samfunnet». For dette er dei sterkaste menneska. Dei står i ein evig kamp».

Kan hende styrkes kampviljen av å lese om lønna til statsministeren.

Han fikk i år et påslag på 5,2 %. Det er mindre enn minstepensjonistens 6.6%.

Men det er forskjell på tall og prosent.

Minstepensjonisten fikk 11290 kroner, nesten 1000 kroner måneden.

Statsministerens lønn på 1825068 økte med 94904 kroner, 7908 pr. måned

Visst er det forskjell på folk.

Hva koster det å utrydde fattigdommen i Norge?

Temaet var opp i Stortingets spørretime 7 mars i år, da Mimir Kristjansson stilte spørsmålet til arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen.

Svaret var 13,3 milliarder - eller mindre enn en prosent av felleskapets årlige budsjett.

Det innebar 3,3 milliarder til uføretrygd, 5,7 til arbeidsavklaringspenger og 3,8 til pensjonistene.

Hvis noe slikt ble vedtatt måtte vi slutte å snakke om fattigdom som et individuelt problem og i stedet si vårt felles problem?

Kan vi ikke bare gjøre det?

Vi bør ha råd - med 14.000.000.000.000 - 14 tusen milliarder på bok.