Høytflyvende skomaker

– Hvordan har julen vært hos SKOgfrua?

– Det har vært veldig bra, det er da vi skaper overskudd. Jeg er helt avhengig av julehandel, og har doblet omsetningen fra ifjor både i november og desember. Det er mye som skjer og mye besøk.

– Er det butikk eller verksted som er viktigst?

– Det er reperasjon, produksjon og salg av andre sine varer, og det er en jevn fordeling. Det er faktisk akkurat slik jeg tenkte det skulle bli. Jeg ser at det er en økt etterspørsel etter egenproduserte varer når det er arrangementer, men året under ett så er det tredelt mellom de tingene.

– Hvordan er det å se at det går etter planen?

– Det er veldig fint, men vi er ikke i mål ennå. Det er fortsatt en spe begynnelse, og jeg tror ikke vi ser før etter tre til fem år om det er liv laga. Jeg har gått med et lite overskudd hele tiden, men har investert og utvidet virksomheten. Det er godt å se at det går an. Jeg har hele veien hatt klokketro på at vi kan leve av de samme tingene på bygda som i byen.

– Etter tre julefeiringer som SKOgfrua, hvordan var det å komme hjem?

– Det å flytte hjem og kjenne på foldværingen er godt. Men de som tror de skal starte opp for seg selv og ha mye fri, de må nok tenke seg om. Det er ikke mindre arbeid enn før, men det er mer lystbetont.

– Hva gjør du når du ikke arbeider?

– Reiser og besøker barn og barnebarn på Hamar. Også er vi en del på hytta i Sørfjorden, der har vi et gammelt bruk som vi jobber med å overta. Har alt for lite tid til å gå tur på fjellet egentlig. Litt av målsetningen med å flytte hjem var at vi skulle ha tid til lange turer på en uke eller fjorten dager i perioder, men det blir det mindre og mindre av.

– Du er veldig glad i naturen?

– Ja, det var en av lengselene som lå der da jeg flyttet hjem. Det å kunne være i kontakt med naturen, fjellet, havet og lufta, framfor det å bo sørpå i en by. Det var natur der også, men måtte reise til Jotunheimen for å få gå i fjellene.

– Du er ikke en sydenperson?

– Jeg er glad i å reise, men alt til sin tid. Det er ulike faser i livet og jeg har ikke det behovet nå. Når jeg skal reise så blir det til Hamar og barnebarnet. Det er litt syden det også, å bade i Mjøsa er fint. Også har jeg en svigerdatter som er fransk, så vi reiser noe dit.

– Hvilke forhåpninger har du for det nye året?

– Jeg vet ikke om jeg har så mange forhåpninger, men jeg har mange planer for drifta. Den tomme tiden der du filosoferer og drøm

mer, kaster opp noen tanker og se hva som kommer ned, det er det ikke så mye av.

– Noe nye planer du kan avsløre?
– Dette er en rolig tid så da rydder jeg plass til et oppdrag med å lage nye puter til benkene i Fauske kirke. Det er et stort oppdrag for meg. I tillegg jobber jeg med å få opp en nettbutikk, fordi jeg allerede selger og sender både mye av egne og andres varer mye til folk som kommer utenbys fra.

– Hvordan å ha hjem og jobb så tett?

– Det er nok en prøvelse for mange, men for meg er det ikke noe problem. Det er veldig adskilt, og det var veldig viktig for meg da jeg startet at jeg skulle ha det slik.Jeg er veldig tydelig på at jeg har åpningstid og arbeidstid. Jeg smører meg matpakke hver dag faktisk. Jeg merker at de gangene jeg slørver med det, så bruker jeg lengre tid hjemme, og det blir vanskeligere å holde oppe den grensen mellom jobb og hjem.

– Hva er det beste barndomsminnet ditt?

– Å kjøre sparktog ned Langstrandbakken. Vi pleide å kjøre fra toppen og ned til E6, også var greia å greie å svinge inn på sideveien like før E6. Det er et godt barndomsminne, da var vi mange.

– Hvordan var oppveksten på Straumen?

– Jeg opplevde det som trygt og godt, et lite samfunn på godt og vondt. Jeg hadde en fin oppvekst, gode minner og gode relasjoner til folk. Vi vokste opp i en tid der det var veldig rolig på Straumen, før det ble stor tilflytting.

– Har du noen skjulte sider?

– Jeg har tatt fallskjermkurs i voksen alder, noe jeg hadde hatt lyst til siden jeg var på flyshow i Bodø i barndommen. Been there, done that, jeg syns det var litt stress. Jeg har høydeskrekk, og tør ikke å gå mer enn to-tre trinn i stigen, og da bare fordi jeg må.