Aurelia realiserer drømmene sine

Hun er nemlig nyutdannet saltilpasser, og Aurelia forteller at det et bare en håndfull av dem i Norge, og alle bor sørpå.

- Vil du ha kaffe, spør hun meg på engelsk. Vi er hjemme hos henne i et gult hus på Stemland. Her er det åpent landskap og god plass mellom naboene.

Det er store kontraster fra travle Paris som Aurelia kommer i fra. Hun er i oppstarts-

fasen som saltilpasser, og forleden dag var hun i Oslo for å få til et samarbeid med det tyske og store sal-merket Kieffer. Litt ut i november skal hun på jobboppdrag i Narvik.

- Det er en stor jobb framover å gjøre meg og tilbudet mitt synlig, og om dette ikke blir en hundre prosents stilling, så jobber jeg i alle fall med noe som jeg virkelig ønsker. Jeg har hele livet villet ha en jobb som har noe med hester å gjøre, forteller tobarnsmoren.

Men hva gjør egentlig en saltilpasser? For Aurelia sin jobb er ikke å selge saler, presiserer hun. Hun forklarer at en sal som ikke sitter riktig på hesten kan gjøre skader på både skulderblad, muskler og hestens hud.

Hun viser meg noen ekle bilder på eksempler på ulike skader, som trolig kunne vært unngått ved riktig saltilpassing. Her er både åpne kjøttsår, partier med hvit pels og en deformert hesterygg.

- Hva skjer om man bruker for små sko

eksempelvis, sier Aurelia som en sammenligning i menneskeverden.

Deretter løper Aurelia ned i kjelleren for å hente sal-deler og verktøyet sitt. Der skal hun for øvrig lage seg et eget arbeidsrom. Hun kommer opp med hendene fulle, og det første hun viser meg er en ødelagt salbom - Selve skjelettet inni salen. Jernbøylen som holder salen oppe framme så den ikke gnager rett opp på hestens ryggrad er brukket rett av. Aurelia har lært seg hvordan hun kan tilpasse denne bøylen framme ut i fra formen på hesteryggen.

Hun kan også legge inn fyll - eller stoppe salen som det heter hvor det trenges. Aurelia bretter ut arbeidsveska si og tar ut en slags lang syl men en slags krok framme og demonstrerer hvordan hun tar ut stoppingen.

- Ikke alle er klare over at en sal trenger jevnlig vedlikehold, ikke bare renhold, men også tilpasning. Dessuten varierer hestens størrelse ut i fra sesongen. Det ut i fra kosthold og aktivitet.

I tillegg kan det være at rytteren sitter litt feil i salen, og slikt har Aurelia lært seg å se. En annen utfordring kan være at salen er for liten for rytteren.

For å få seg kunnskap på dette har Aurelia vært på samlingsbasert en-til-en undervisning hos en saltilpasser i Frankrike i ett år. Han heter Glenn Hasker.

- Hvorforønsket du å bli nettopp

saltilpasser?

- Det fordi jeg har strevet mye med saler opp gjennom alle årene jeg har holdt på med hest.

Aurelia var knapt et halvt år gammel da hun første gang fikk sitte på en hest. Hesteinteressen har hun arvet av sin mor, men de hadde aldri egen hest i familien. Aurelia holdt på med hest til hun var 21 år, da satte en ulykke en stopper for det.

Det varte inntil for seks år siden, da datteren begynte å ta ridetimer i bygda. En annen drøm Aurelia ønsket hele livet er å ha egen hest. Den drømmen har hun også fått realisert i Valnesfjord.

- Tomine er fem år gammel, og hun er blitt som et familiemedlem for oss. Mye mer enn en hobby, egentlig.

Tomine er en omplasseringshest som Aurelia fikk tak i via Mattilsynet. - Hun var redd da hun kom til oss, men nå føler hun seg trygg. Hesten går sammen med andre firbente hos en nabo, og Aurelias eldste datter Chloé på åtte år liker også å ri på henne.

Selv om Aurelia er ganske så alene på «kontoret» sitt, så er hun med i et nettverk med andre saltilpassere. Hun får være sosial i møte med kundene, for disse må hun møte fysisk for å se hvor skoen trykker, eller for å gjøre generelt vedlikehold på salen.

I salen er det flere puter, som skal sørge for jevnt trykk, men disse trenger og oppfrisker innimellom slik som våre hodeputer. Puter kan også legges inn i sjabraken, kledet som ligger under salen.

- Vildu si at norske ryttere generelt har denne salkompetansen?

- Nei, dessverre, sier Aurelia som forteller at dette er mer kjent for eksempel i England og i hjemlandet.

Hun forteller også om en god opplevelse hun hadde underveis i utdanningen. Om en jente som ikke hadde galoppert med hesten sin på to år, fordi den bare begynte å sparke hvis hun prøvde å få den i galopp.

- Det var en sto opplevelse å se henne galoppere etter at vi hadde skiftet sal. Hesten følte ikke smerte lenger!

Hun snakker om assymetri i sittestilling som uheldig, og noe som hun har lært seg å se.

- Det handler om å se helheten og se på rytter, hest og salen i lag.

Det er ikke alltid Aurelia kan gjøre en forskjell med salen. Er er det en ødelagt treramme, så må hun gi rytteren beskjed om å kjøpe inn ny sal. Aurelia gleder seg til å dra på en arbeidstur hos Kieffer i Tyskland. Der skal hun lære seg å bruke en presse til å forme selve salkonstruksjonen, samt en scanner som gjør at hun kan utføre målinger på hesten for å finne den rette saljusteringen.

Vi tar oss tid til å hilse på Tomine også. Hun stikker den myke mulen bort i meg, og det lukter godt av hest, selv og den er våt. Vi vasser i slaps, og Aurelia beklager seg over hvor dårlig hun selv er på slikt føre.

- Ungene mine er mye bedre enn meg, ler hun - pariserinnen som verken savner byens larm, køer eller det å krysse gatene i en storby.

- Skaldu ut å ri i dag også?

-Nei, i dag må vi feire bursdag i huset, smiler hun og gir hesten litt kos og klapp.

Og lurer du på hvorfor Aurelia i det hele tatt endte opp i Norge, så var det på grunn av kjærligheten.

Sylvia Bredal