Les Nina sin hilsen til Vakkerbygda

Nina Lily Ricmond bodde i Valnesfjord i fem år. Da hun nylig så filmen om Per Fugelli gikk tankene tilbake til «Vakkerbygda».

For litt siden tok Nina seg tid til å dra på kino og se «Siste resept», filmen som følger Per Fugelli i det siste kapittelet av hans liv.

– Det var flere scener som førte til fri flyt av tårer, men spesielt der hvor han snakker om Røst, og hvordan det er å bo i nord og mentaliteten menneskene der bærer med seg. Per Fuggeli har ofte uttalt seg om hvordan folk sørpå har noe å lære av innstillingen til folk nordpå.

Jeg var så enig i alt han sa, og hjertet mitt og tankene mine fløy fort 111 mil nordover til vakkerbygda Valnesfjord og jeg måtte sette meg ned og skrive, sier hun.

Nina og sønnen Emrik flyttet opp til Valnesfjord i oktober 2009.

Saken fortsetter under bildet

Hun var 23 år, han fem måneder gammel. Hennes daværende samboer kom noen måneder etter.

Så hva gjør at ei jente på 23 år fra Råholt, sju mil nord for Oslo, velger å reise dit?

– For det første er jeg halvt nordlending. Min mor er vokst opp i Kvitblikk og jeg hadde min egen «Per Fugelli» boende i Valnesfjord. Det var min kjære tante Lina. På forhånd hadde jeg tilbrakt høstferier og vinterferier nordpå, hvor jeg hadde forelsket meg i naturen, møsbrømlefser og den stjerneklare himmelen som jeg aldri fikk se så klart sørpå. Og ikke minst nordlyset som kunne finne på å ta seg en dans over himmelen.

Saken fortsetter under bildet

Da hun var 12 skulle elevene skrive en stil om hva de gjorde om 10 år.

– Ifølge Nina, 12 år hadde jeg kjøpt opp familiegården på Hågen i Kvitblikk, bodde der med mann og tvillinger og jobbet som advokat. I retrospekt ser vi mangel på kunnskap om lengde på utdanning, kjærligheten og hva det kreves å ha hus, barn og full jobb, men det var tydelig en dragning mot nord. Til en plass som hørte til mine besteforeldre sine fortellinger og minner. Mine møter med Kvitblikk og Valnesfjord var ikke bare preget av det jeg opplevde på ferier. Jeg var nok allerede forelsket i plassene ut fra historiene jeg vokste opp med her sørafor og måten de ble formidlet på - alltid med et smil og en god latter.

Hun ville studere, ikke i Oslo, og hun ville prøve noe nytt. Samtidig hadde hun denne dragningen mot da spesielt Valnesfjord.

Saken fortsetter under bildet

– Vi dro, til manges besvær. Vi dro jo fra alle, med den nye lille skatten som var kommet. Livet tok noen vendinger og jeg ble boende alene med sønnen min i Valnesfjord, og der bodde vi fem år.

Det nærmer seg nå fire år siden hun og sønnen forlot «Gulhuset», som nå er hvitt, og Vakkerbygda.

– Ingen plass og ingen mennesker har formet meg så mye på en så positiv måte som denne bygda og dets innbyggere.
Så her kommer en hilsen til Vakkerbygda og folkene i den:

– Jeg lærte om hvor fantastisk vakker naturen kan være. Vi hadde utsikt til Kistrandfjellene fra kjøkkenvinduet. For meg var de majestetiske, og jeg ble aldri lei av å nyte synet av dem. Jeg kom jo tross alt fra en plass uten fjell.
Jeg lærte hva det ville si å være ydmyk og føle på ydmykhet opptil flere ganger.

Jeg lærte hva det ville si å være takknemlig, når så mange stilte opp for meg og min sønn. Alt fra middager til søndagsfrokoster hos Nansy og Thomas, nybakt brød til fersk fisk og den dagen det lå ei hjemmestrikka Marius-lue i postkassa, som Elisabeth og Kristian hadde laget til meg. Og ikke minst da Harald Haukland kjørte til Bodø for å kjøpe fløte til julebaksten min og satte den ved postkassa mi fordi det var tomt i butikken.

Jeg lærte om betydningen av fellesskap. Det å samles på lørdagskafeen eller ta en tur innom Håndverksbua og si hei og hvordan dette fellesskapet bidro til å drifte bygda, både psykisk, fysisk og økonomisk.

Jeg lærte å være mer positiv, skapende, løsningsorientert. Å følge med på nærmiljøutvalget og hvordan de jobbet for å få til trivsel og glede i bygda. Hvordan alle som ville skape noe forsøkte og hvordan alle rundt støttet opp.
Tenk at vi hadde et eget yogasenter med opptil flere timer hver dag, «Tøffe Tak»-festivalen og for ikke å snakke om kulturdagene hvor en virkelig får utnyttet bygdas resurser.

Ikke minst lærte jeg om verdighet, å bli akseptert for akkurat den jeg er og observere at alle andre også ble det.

Jeg glemmer aldri da Fossum-kollektivet hadde informasjonsmøte, om kollektivet som skulle bygges i Valnesfjord.

Da de var ferdig spurte de om vi hadde noen spørsmål.

Et av de første spørsmålene som kom var «Hvordan kan vi hjelpe til?»

Det var ikke en eneste negativ kommentar.

Saken fortsetter under bildet

Det er som sagt snart fire år siden jeg og min sønn dro. Jeg snakker så ofte om Valnesfjord og de vakre og inspirerende menneskene jeg møtte der.

I fjor noterte jeg meg på Facebook at barnehagen fortsatt kaller akebakken utenfor huset vi bodde for «Emrikbakken» etter min sønn. Det varmer hjertet, og gir en opplevelse av at vi fortsatt er der.

Og jeg bare måtte utnytte anledningen til å takke nok en gang, det ble jo og gjort i forordet til bachelor-oppgaven min.

- Takk, kjære dere for at jeg fikk være en del av det og for at dere har bidratt til å forme meg til et bedre menneske. Dere har fylt meg med latter, styrket viktige verdier og gitt meg mot og inspirasjon til å oppnå de ting jeg ønsker å oppnå i livet. Denne lærdommen er ikke til å unngå når man åpner hjertet sitt for en bygd og dets innbyggere hvor de får til så masse fordi de har en holdning, et mot, kjærlighet, håp, gode verdier, står sammen - og sist, men ikke minst, verdens beste gulrøtter.

Pitt og gode fra Nina og Emrik