- Jeg savner disse besøkende som plutselig stakk innom

Dagene blir lysere og januar er straks over. Vel,. .lysere var vel å ta litt i, da det i skrivende stund er flere årstider på en og samme dag. 17 minus den ene dagen og 3 pluss neste dag, men alt hva det innebærer av knekte lårhalser på hålka, og hentesveis i stormkastene.

I tillegg til dette, vaser vi ennå rundt med duggete briller og munnbind. Fikk en snapp fra en kollega en dag som viste bilde av henne med munnbind og tårevåte øyne. Teksten lød; Vet ikke hva som var verst av min egen ånde eller en mentolpastill????

Hvem hadde vel trodd at vi ennå måtte tenke meter`n, kohorter, håndsprit osv. Fy fillern så lei vi er av Korrona og allskens mutasjoner. Vil vil så gjerne leve livet slik det var før.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke henge meg opp i smittetall, innleggelser osv, men du blir jo påminnet dette hver eneste gang du åpner ei e avis, eller på tv.

Det har vært mange og lange måndeder med sosial avstand, isolasjon ,og usikkerheten har nok satt sine spor i samfunnet. Det virker likevel som om folk er “flinke” til å tenke restriksjoner med tanke på klemmer, antall nærkontakter og besøk.

Tenkte på det her en dag i jula hvordan det var da jeg vokste opp på 70/80 tallet. Da kom folk innom på formiddagsbesøk og mamma hadde bestandig noe til kaffen. Etter en brødbakst, ble det gjerne bakt ei skuffkake av noe slag, for ovnen var jo likevel varm, som hun sa og det kunne hende det stakk noen innom. Da satt man gjerne rundt bordet å snakket sammen i timevis, og ble ikke forstyrret av en mobil som for mange er blitt en såkalt tidstyv. Måltidet skal gjerne dokumenteres før det spises, og Ja, jeg har kjent på det selv. Istedenfor å legge telefonen bort etter en samtale eller ei melding, blar man gjennom nyheter, Facebook, Instagram, Snap osv. Plutselig har det gått en time. Skremmende!

Nå, når det en sjelden gang ringer på døra, skvetter man jo til å lurer på hvem i alle dager som kommer, for det er jo ingen som har ringt eller sendt en sms for å høre om “ det passer”. Savner igrunn disse besøkende som bare plutselig stakk innom for en prat og en enkel kopp kaffe. Nå skal man invitere, slik at hjemmet er presentabelt. Det er lettere å si at det ikke passer om man får en snapp, eller en sms om en er heime og kan stikke innom.

En annen ting jeg av og til savner er disse såkalte “jul-jesspene” eller fritt oversatt; juleselskapene. Da samlet man tanter og onkler med barn og satt klistret sammen rundt bordene for det var plass til alle uansett hvor smått det var. Det var som regel kveldsmat med all verdens julegodt. Hjemmelagde kjøttruller, pølser, sild og ikke minst egg og bøter. Kanskje mest kjent for oss som er født og har tilhørighet i Misvær eller Skjerstad. I etterpå var det kaffe og gjerne 7 kakesorter. Man så seg ikke forbalt kan man si.

Tilbake til jeg startet med. Januar. Været kan en ikke gjøre noe med, men jeg skal heller gå rundt i minus 17 grader, enn å skli rundt på hålka og sørpa slik som nå. Solglansen har vi sett litt av i Snyfjell, og det spesielle rosa lyset som januar ofte har med seg.

Heldigvis skal vi snart se sola på stueveggen først i februar, bare været er tilstede.

Grip dagen.

Ukas Spaltist, Monica Johansen, er 55 år, gift med ”Biggen”, mor til to voksne sønner, bor i hjertet av Salten, Misvær, hjelpepleier i hjemmetjenesten, nestleder (12 år) i Menighetsrådet, sopran i Nord-Norges eldste kor, medliturg, tillitsvalgt, frilanser i Saltenposten, fotograf, strikkeglad osv...