Hvor er bremsen?

I romjulen skal jeg i et festlig lag ved Hauan grendehus. Det har jeg vært mange ganger før - men denne gangen blir det spesielt.

Jeg gleder meg litt ekstra.

Det er ikke festlighetene som appellerer.
Det er menneskene.

Avgangsklassen 2007 ved Vestmyra skole har invitert til 10-årsjubileum. En fargerik bukett jeg var privilegert nok til å samarbeide med i årene de gikk på ungdomsskolen.

Spesielt når reisefølget er så nysgjerrige, morsomme, sprø og kranglete som denne gjengen var.

Selv om det bare er tre år fra 8. til 10. klasse så kjennes det ikke slik når det er du som må holde ut.

Ungdomsårene er nådeløse.

Tenker jeg tilbake til 1995, og mine år i murbygget på Vestmyra, så føles det ennå som en evighet.

Fordi jeg ventet.
Ventet på å bli ferdig med puberteten.
Ventet på å få kjæreste.
Ventet på at ungdomsskolen skulle ta slutt.
Ventet på å få bestemme selv.

På mange måter slik advent var da jeg var ennå yngre.
Det gikk i sirup.

Nå er det motsatt.

Adventstiden raser avgårde, det er så vidt jeg rekker alt jeg skal gjøre.
Min eldste er ferdig med ungdomsskolen, og den mellomste galopperer mot den.

Nå gjør jeg alt annet enn å vente.
Jeg leter etter en brems.

For det finnes vel en brems?

Vi har nylig hatt en ny runde med Pisa. Atter en gang har det blitt fokusert på fag, og norske elevers rangering på den internasjonale skalaen.

Dessverre fokuseres det ikke like mye på den viktigste delen av opplæringen. Den generelle delen av loven. Utdanningens overordna mål er å skape «Det integrerte mennesket - meiningssøkjande, skapande, arbeidande, allmenndanna, samarbeidande og miljømedvitne».

Det kan ikke måles med kartlegging, nasjonal prøve, test eller eksamen.

Elevene må få leve livet.

Kanskje er det derfor vi har jubileum? Slik at vi kan se om vi gjorde en god nok jobb…

Etter ti år er noen i fast jobb, andre studerer ennå.

Noen er single, mens andre har fått barn.

Milepælene deres.
Første leilighet.
Kjæreste.
Samboer.
Brudd.
Reiser og fester.

Men selv om det er hyggelig å følge med på Facebook, så kan det ikke måle seg med å møte dem IRL.

Jeg håper de også gleder seg. Til å møte hverandre, og forhåpentligvis oss voksne.
Det er lett å falle tilbake i rollene man hadde den gang man forlot.

Jeg håper de, og vi, klarer å stille med blanke ark tredje juledag.

Jeg har fulgt elever ut av ungdomsskolen både før og etter.

Elever jeg har grått med.

Kranglet så det flagret i notatark, og ledd så jeg mistet pusten med.

Det er allikevel noe med avgangsklassen 2007.

Fordi det var rausere, mer tolerant og inkluderende enn det vi var.

Nå er de blitt 25 år - samme alder som jeg var da vi møttes.

Noen som vet hvor bremsen er?