Feiring til å dø av

Bodø er i ekstase. Ekstase over at et nord-norsk fotballag vant eliteserien i 2020. Bodø/Glimt har hatt en ufattelig, nesten uvirkelig, sesong og det er helt forståelig at dette får en region til å gå av hengslene. Så dumt at en verdensomspennende pandemi kom i veien for feiringen.

Det var ergerlig!

Skjønt, det var egentlig ikke så ergerlig allikevel, for kommuneoverlegen i Bodø tolket smittevernreglene med stor-gaffelen på søndag. Når det er første gang et nord-norsk lag har vunnet eliteserien, overhodet, er det jo helt greit at en pandemi blir satt litt i parentes. Det er selvfølgelig ikke viktig at mange mennesker kan dø av et brysomt lite virus, når gullaget skal feires.

Selv Forsvarets 331-skvadron la om hele øvelsesdagen sin og eskorterte SAS-flyet med seierslaget, nesten helt til landing på Bodø Lufthavn. Da glemmer vi at viruset fortsatt er i full galopp rundt omkring i verden.

Dette overgår jo ALT.

At en hel by og region mister hodet i seiersrus er forståelig, når et fotballag har hatt en utrolig sesong, og topper det med seriegull. Da er det ikke rart at det sees mellom fingrene med både det ene og det andre.

Det ser vi i resten av fotballverdenen også.

Fotball og spillere kan selvfølgelig ikke smittes, de klarer fint å overholde alle smittevernregler i kampens hete ute på banen. Publikum får ikke komme, så da er det jo helt innafor. Med den samme forakt for naturlovene som fedre i småbåt uten redningsvest (for de kan jo ikke drukne) forholder fotballag og spillere seg nesten uanfektet til at det foregår noe så smålig som en dødelig koronaepidemi i verden.

Tenk at det brysomme, lille drittviruset har nerver til å blusse opp når viktige seriekamper og ligakamper skal spilles. Som i et uaffisert parallellunivers spilles fotballen videre og gir begrepet «å blø for drakta» en helt ny mening. Her blør vi ikke, her kan mennesker potensielt dø i kjølvannet av prestisjeoppgjør og profittjag.

At sommeren ble litt ugrei i forhold til store folkeansamlinger, gjorde jo egentlig ikke så mye, for da var jo sesongen over. Da kunne verden slappe litt av og komme seg til hektene før høstens nye serieoppstart. Det var jo ikke så nøye at alle andre kulturarrangementer måtte avlyses. Det at noen skarve musikkinteresserte sjeler måtte avstå fra å gå på festivaler og konserter, spilte ingen rolle.

En festival gir jo ikke seriegull. Det forstår jo alle.

Internasjonal fotball er jo hakket større. Selvfølgelig må jo landslagene få reise fritt hvor som helst for å spille landskamper og EM kvalifiseringskamper. Fotballverdenen er en del av noe større, noe som overgår enkeltskjebner. Da skal det ikke stilles spørsmål ved hverken koronaregler eller en meters avstand eller smittede spillere.

Takk og lov at Norge fikk rasket sammen et NØDlandslag for at vi skulle få spilt Nations
League! Fantastisk løsningsorientert.

At superstjerner som Ronaldo, Zlatan og mange andre toppspillere i ligaer i Europa, har testet positivt for korona er jo en beklagelig fartsdump på motorveien inn mot neste kamp.

Pytt, pytt, det er jo bare å bruke munnbind i bussen, så tenker vi ikke mer på det.

Samtidig fortsetter sirkuset ganske uanfektet videre, uten å skjele nevneverdig hverken til koronarestriksjoner eller andre ugreier dette viruset måtte føre med seg. Lagene har jo satt restriksjoner på antall tilskuere på tribunene, så ingen skal komme å påstå at ikke fotballen
ofrer noe i denne taskige pandemien.

De som er i risikosonen trenger jo ikke å gå ut og i tillegg kan de jo se kampene på tv og internett. Problemet løst.

Fotballens boble ruller videre. Det er litt dumt at til tross for at spillerne må bo relativt isolert på hotellrom når de reiser rundt for å spille kamper, så stiger smittetallene blant dem også. Så rart, egentlig. De ofrer jo så mye med å bare være på hotellet de bor på når de skal spille og trene.

Da kan de jo ikke forholde seg til at spillerne er i direkte kontakt med både hverandre og motspillerne når det spilles kamper. Det må da være grenser!

For å være ærlig:

Selvfølgelig unner jeg både Bodø/Glimt og andre lag både seriegull og EM kvalifisering, men det begynner å «bære litt i auan». Når skal fotballverdenen forstå at de faktisk er en del av vår verden og at de snart må begynne å vurdere å stanse sesongen og heller tenke at de gjør det for noe som er større enn dem selv.

Det forutsetter selvfølgelig at det reflekteres over at det er noe som faktisk er større enn fotballen.

Som min salige bestemor sa: - Den som
lever får se.

Liza Einset Jolma er 49 år, gift og har tre barn. Hun jobber som lærer, er opprinnelig fra Fauske men har reist mye. Hun møtte sin utkårede i et Check Point i Sør-Libanon i 1998. Lever i dag et rolig familieliv med trening som den store lidenskapen.