Farvel 2020!

Det var året da livet ble satt i bero, på vent. Alle håper på at året skal gå fort i glemmeboka. 2020 frister ikke til gjentakelse!

Sant nok har familien min opplevd mye verre ting i årene 1992 til 1993. Hjemmet vårt ble okkupert, plyndret for alt som var av verdi. Vi levde under daglig bombardering, snikskyttere sådde døden, og så ble vi kastet ut fra vårt hjem.

Jeg ble ført til konsentrasjonsleir. Ved et par anledninger unngikk min bedre halvdel og jeg døden bare ved mirakuløse tilfeldigheter.

En gang, akkurat på sønnens bursdag 22. januar 1993, havnet vi midt i nedslags-
feltet til en salve fra en rakettkaster. Vi har opplevd og overlevd mye mer. Men nok om det!

Poenget er at vi har aldri følt oss mer levende som i disse dagene. Adrenalinproduksjonen gikk på høygir hele tiden. Hver ny dag var kjær og velkommen, som et bevis på at vi lever.
Om kvelden pleide vi å samle oss et eller annet sted, der vi spilte gitar og sang.

Året 2020 var det året flertallet av oss ikke levde. Store bursdager, store markeringer og bryllup - alt ble utsatt. Ole og Trine skal feire 41 års ekteskap i år. Feiring av 40-årsdag først ble utsatt og deretter avlyst.

Vi feiret hver ny dag! Enkelte levde som om hver dag var den siste. Det var surrealistisk. Sang og fest mens granater regner ned.
Men, vi levde!

Vår kjære venninne Azra (hun som er gudmor til Bodøs kulturhus «Stormen») blir 51 i år. 50-årsdagen skulle markeres med stor feiring i august i fjor.

Jeg er av den oppfatning at det blir ikke det samme å feire 40 års bryllup når man egentlig er 41, eller feire 50-årsdag når man egentlig blir 51. Vet ikke. Kanskje er jeg sær eller gammeldags?

Uansett, så unngikk vi storesamlinger, kinobesøk, restaurantbesøk…

Bare noen få turte å slukke tørsten etter sola, og våget seg på badeferie. Mange angret seg i etterkant.

Flertallet satt og ventet. Det ble få opplevelser. Hormonproduksjonen i kroppen ble satt i lavgir. Tiden gikk ubønnhørlig framover. Og det er ikke det verste!

Sosialt samvær på jobben ble byttet med hjemmekontor. Som viste seg, angivelig, å være mer effektivt enn den ordinære arbeidsplassen. Likevel savner jeg den sosiale omgangen jeg har på jobb.

Jeg tror at jeg jobber bedre på kontoret en hjemmefra. På arbeidsplassen kan jeg
springe til arbeidskollega, koordinere, samordne og få råd. Det er mye lettere enn hjemmefra.
Samtidig er heldig fordi jeg har en jpbb.

Jeg tenker på dem som har mistet jobben fordi Covid-en satte livet på vent. I krigen hadde vi all grunn til å feire hver eneste ny dag. I koronatider er det ingenting å feire, og lite å glede seg til.
Bare håp om at den ene vaksinen skal ordne alt og livet blir normalt igjen. Som er veldig usannsynlig.

Det blir sikkert mindre klemming, mindre nærhet. Det skal ta sin tid før den avstanden som er skapt mellom mennesker, minsker igjen. Hvis det skjer noensinne.

For allerede nå skremmer forskerne oss ikke bare med muterte Covid-19 virus, men også med å spå nye pandemier som er, ifølge dem, uunngåelige.

Ingen må misforstå meg: jeg sørger ikke etter årene 1993 – 1994. Jeg ønsker bare å påpeke de følelsesmessige motsetningene som kan oppstå i en grusom krig og en «fredelig» pandemi.

Året 2020 skal fort gå på historiens søppeldunge. Jo fortere – desto bedre!

Ermin Krehic er født i 1962 i Bosnia og Hercegovina - tidligere Jugoslavia. Han jobbet som journalist og redaksjonssjef før han i 1992 ble ufrivillig krigskorrespodent. Han kom til Norge i mai 1993, og jobber nå som flyktningekoordinator i Sørfold kommune.