- Det er rare tider

4-åringen lekte på badet. Hva heter bade-
landet? spurte mammaen og fikk kjapt svar:

- Korona!

Korona overalt, ofte som forstavelse i ord som ... krise, karantene, kreativitet, smitte, regler, fast, app.

Ordene romsterer i meg når jeg sover.

Jeg deltok i behandlingen av Karin Andersens (SV) forslag om å hente 1.500 barn fra flyktning-leire i Hellas. Hun sa: «Fem tusen enslige mindreårige lever i en katastrofal situasjon og FN og Hellas ber oss hjelpe».

En natt drømte jeg at jeg satt på Stor-
tinget.

En sa: «Leger uten grenser, Røde kors og Norsk Folkehjelp ber om det samme».

Jon Engen-Helgheim (Frp) sa «det er moralsk forkastelig å hente Moria- flyktninger, det har ingen ting med hjelp å gjøre. Å hente asylsøkere vil bare gjøre det verre, fordi langt flere vil legge ut på en farefull reise i håp om å ende opp i Europa, og ende opp i lidelse og nød og i verste fall død»!

Støre (Ap), mente «det mest solidariske og mest rettferdige er å ta imot dem som står på FNs lister over kvoteflyktninger». Men Auf vil hente 3.500!

I drømmen forstår jeg at det er 84 for, 84 mot og at min stemme avgjør.

Jeg har egen faktaboks.
* Det er minst 70 millioner flyktninger i verden.

• 821 millioner legger seg sultne om kvelden.
• 386 millioner barn lever i ekstrem fattigdom. Ufattelig for oss som bor i en rik velferdsstat.

Jeg greier ikke hoderegne meg fram til hvor mange promiller 1500 er av alle millionene.

Det blir uansett forsvinnende lite.

Rett og slett en dråpe i havet.

Nettopp, ropes det i drømmelandet: En dråpe i havet!

Jeg sitter ved havet og ser dråpen
falle. Den faller så sakte som den bare kan gjøre i søvne. Den vokser på vegen, jeg hører lyd, stusser over at det blir toner og harmonier. I det den når havflaten forløses vakker mannskorsang. Den sprer seg med vinden og ringene i vannet. Jeg hører et firstemt refreng: ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!

En fin drøm, og flertall for å hente Moria-barn.

Nattas debatt etterlot en tilfredshet ved å følge hjertet og stå for det.

Jeg undret meg over at medrepresentanter som anså seg som de fornuftige, var så forbasket følelsesmessige når de anklaget meg for å ikke å bruke «huet».

I Aftenposten 21 april leste jeg om søsknene Fatema (16) og Ahmad (13). De vokste opp i Norge. I 2014 ble de tvangsreturnert til Afghanistan. Der var det ulevelig. De rømte på nytt og er nå på Lesvos. «Vi er sultne, har vondt i hodet, klarer ikke sove eller konsentrere oss», sier de og spør: «Kan vi komme hjem»?

Her er en smakebit fra diktet de har skrevet på seks vers:

Vi var
I Norge
Det var livet
Lykke
En glad familie: i barnehage og i jobb
Med blyanten hvilende på pulten
Og ute i friminuttet, i sol og snø
Med gode venner
Tanker om en lys fremtid
Fylte dagene på Torpo i Ål.

Hva skal til for å oppfylle drømmene?

De spør til slutt:
Hva skal skje med oss?
Vi er deprimerte og isolerte,
Det er så ekstremt frustrerende
Vi har så mange spørsmål
Vi vil tilbake - vi vil hjem
NÅ.

Finland har sagt ja til å ta imot 100 barn fra Lesvos. Da kan vel vi?

Jeg - vi - kan iallfall støtte «dråpen i havet» – og bli inspirert av at Blåfrost er mye mer enn en festival. Les på bamseklem.no:

«Nå ønsker vi - sammen med dere - å støtte organisasjonen «Dråpen i Havet» som kjemper en desperat kamp for å sikre mat, klær og hygieneartikler til menneskene i Moria-leieren på Lesvos. Sammen kan vi gjøre en forskjell for medmennesker i en desperat livssituasjon.

Blåfrost starter denne aksjonen med å gi 10.000 kroner».

Tenk om vi også kunne si: Kom hit!

I Indre Salten har vi plass, husrom, hjerterom, varme hender og ledige skolepulter.

FN sier at verdens fattigste, omlag 700 millioner, kan stå foran en humanitær katastrofe. De hevder: Tusen milliarder kroner er nok for å avverge den.

Er det mye?

Nei!

Det er bare en prosent (1%) av tilskuddene verdens 20 rikeste land har satt av for å bistå den globale økonomien gjennom koronakrisa! Og en tidel av oljefondet!

Hvorfor sier ikke verden - dette fikser vi?

Når samfunnet gjenåpnes vil mye være og bli annerledes.

Hva er da virkelig viktig? Hva trenger vi egentlig?

Vil vi huske heltene vi heier på i de «samfunnsbærende yrkene»?

De i helse og omsorg-tjenesten, de som sørger for reinhold og tar seg av søpla eller jobber på storkjøkken, i transport og har beredskap. Vil applausen stilne til neste lønnsoppgjør og erfaringene bli glemt i nye beredskaps og utdanningsplaner?

PS: Jeg har forresten funnet et nytt ord å gruble på: Pandemi-profitører.

Hva med klima? Koronakrisa har ført til at Kinas Co2 utslipp sank med en fjerdedel, kanalene i Venezia fikk klart vann, den giftige nitrogendioksid-skyen over Nord-Italia avtok. 7 av 10 fly står på bakken.

Altså: Hvis klimaet bedres når økonomien rammes ...vil vel klimaet rammes når økonomien
bedres?

Olav Eldøen er født i Oslo i 1948 og flyttet til Rognan i 1975. Han er gift, har tre døtre og fire barnebarn. Han har sluttet som barnepsykiater ved Bup Indre Salten, og er nå pensjonist og student.