Dårlige tapere - og vinnere

Vi spiller mye kort hjemme. Tidligere var det gjerne
Casino eller Idiot det gikk i, med vanlig kortstokk. Etter hvert ble vi hekta på Skip-Bo, et kortspill som kan minne litt om Uno.

For å vinne, skal du ikke bare ha flaks, men også være litt smart. Det er ikke nødvendigvis så lurt å legge ut alle kortene man kan, men man bør passe på så man ikke legger ut kort som hjelper motspilleren eller motspillerne å komme videre. Det kan til og med lønne seg å ødelegge litt for dem også.

Jeg synes det er artigst å spille når det er jevnt, og ingen vinner en overlegen seier. Dersom jeg taper så vidt, så gjør det meg ingenting å tape. Dersom jeg taper med stor margin, er det litt verre. Dersom jeg taper gang på gang, og i tillegg med stor margin, ja, da kan det bli litt dårlig stemning, i alle fall inne i hodet mitt.

Det er ikke noe særlig å spille mot noen som blir i dårlig humør når de taper. Med det i bakhodet, tar jeg på meg pokerfjeset og later som om jeg egentlig ikke bryr meg om det går bra eller dårlig.

Én ting er dårlige tapere, men dårlige vinnere er ikke noe særlig de heller. De som nærmest godter seg over at motstanderen gjør det dårlig.

Jeg synes det er greit å opptre behersket, uansett hvilken vei det går. Jeg har mine opplevelser som motspiller til ekstremt dårlige tapere i brettspill, der spillebrettet og brikkene har gått veggimellom etter nok et surt tap. Slik vil ikke jeg fremstå.

Er du med på leken, så må du tåle steken, heter det. Og ja, man må tåle å tape dersom man er med. Det er jo bare et spill, og ikke en stor og alvorlig sak det handler om.

Det kan likevel holde hardt å holde humøret oppe når man blir slått til stadighet.

I sommer var det en periode der jeg tapte i Skip-Bo så det sang, gang på gang. Det var nesten så jeg mistenkte at det var noe juks inne i bildet, men det kunne det umulig være.

Det er heller ingen trøst å få høre at om man ikke har hell i spill, så har man desto mer hell i kjærlighet. Spesielt ikke når det er kjæresten som sier det, etter å ha vunnet for n'te gang. Det er liksom noe som skurrer...

Heldigvis gikk perioden med uflaks over, og nå er tap og seire mer jevnt fordelt mellom meg og min faste motspiller.

Det er jo artig å spille, og jeg klarer ikke å la være heller, selv om jeg vet hvor sur jeg kan føle meg når det går
dårlig over tid. Jeg må liksom bare prøve én gang til, i håp om at det går min vei.

Men det kan virke som om noen har mer flaks enn
andre. Det har jeg opplevde spesielt i såkalt prinsesse-
yatzy, der en viss ung dame i min familie har hatt en tendens til å få yatzy hver gang vi spiller.

Nora ble så godt vant til slutt, at hun tidlig i spillet (uansett spill) utbrøt "Æ bi å vinn". Dette slo ofte til, og ble av et annet familiemedlem omtalt som "å Nore ut".