- Bøker kan hjelpe oss å forstå mer av pandemien

Pandemien er en tyv.

Den stjeler all oppmerksomhet og fyller oss med varsler om smitte og dødstall, avstand og karantene, nedstenging og forbud.

Å ta rådene bokstavelig er en forbannet plikt for å hindre at sykdommen sprer seg. Men. Selv om en gjør alt rett og verken blir smittet eller sprer smitte, slipper de fleste ikke unna bekymringer. Gamle slagord dukker opp som påminninger :

«pest og plage», «hver dag har nok med sin egen plage». Det er mye som snus opp ned i koronatider. Hva gjør det med oss?

Noen svar finnes som tall i arbeidsledighets-statistikk, Nav-tabeller, kommunebudsjett og oversikter om endrede reisevaner. Men det trengs mer enn tall. Det dreier seg om mye mer enn fakta og fornuft. Hvordan forstå litt mer? Et svar: Skjønnlitteratur.

Les en god bok og kom tettere på livet, følelsene og ordene for å beskrive og dele.

I 1957 fikk Albert Camus nobelprisen i Litteratur. Ti år tidligere skrev han Pesten, boka om den grusomme byllepesten som rammet den lille byen Oran i Algerie.

Forfatter Jan Kjærstad skriver: «Vår forestillingsevne er for dårlig og vår empati er for svak. Derfor trenger vi romaner. Og vi trenger en forfatter som Camus. En som våger å se det meningsløse i hvitøyet».

Camus forteller om helsearbeidere og frivillige som kjempet døgnet rundt mot pesten. Han beskriver deres «utmattelse» og skildrer hvordan den førte til «likegyldighet med seg selv» og resulterte i at de «ikke orket å følge hygienereglene de selv hadde innført».

Apropos: akkurat nå melder folkehelseinstituttet at «urovekkende mange sier de karanteneplikten». «Tretthet er galskap», sier doktoren; «det er timer i denne byen da det eneste jeg føler er mitt eget opprør».

Pesten gjør hverdagene monotone og angstfylte og som presten i boka sier: «Selv ordet nyhet mister sin mening».

Boka er full av setninger og ord en kan snuble og sitte fast i. De er ikke pekefinger-aktige. Jeg får dem, og kan bruke dem for å se og spørre, og bli både tankefull og full av tanker!

Er«utmattelse» et egnet stikkord for å beskrive erfaringer noen har fått, etter uker med hjemmebanen som hovedarena for jobb og skole, familieliv og rett og slett lange dager med kjedsomhet og ensomhet? En del har nok gått på veggen.

«Fra det øyeblikketav da pesten hadde stengt portene til byen, hadde de ikke levd i annet en adskillelsen, de hadde vært avskåret fra den menneskelige varmen som får en til å glemme alt. I alle byens avkroker, hadde menn og kvinner i vekslende grad lenget etter en forening som ikke var den samme for alle, men som samtidig var like umulig for alle. De fleste hadde skreket i lengsel etter en som var borte, etter varmen fra en kropp, etter kjærlighet, etter hverdagslivet»(s. 335).

Å lese dette gjør at smittevernregelens «hold avstand» får en bismak; mangelen av «nærhet». «Adskillelse og uvisshet» holder savnet vedlike og setter seg som spenninger i kropper. «Nærheten» har fått rødt kort. En 73 år gammel roman forteller om det.

Camus forteller også om at «spekulantene hadde kastet seg inn, og nå ble det solgt nødvendighetsartikler til ågerpris. Fattige familier fikk det anda vanskeligere, mens de rike knapt manglet noe».

Akkurat som i dag, altså. Eller.... enda verre nå?

«For første gang i amerikansk historie passerte den samlede formuen til de tolv rikeste amerikanske milliardærene 1 billion (1000 milliarder) dollar. Siden det ble erklært pandemi har den samlede formuen økt med 283 milliarder dollar, ei økning på nesten 40 %».

Så da så! En roman er ikke en faktabok.

Leseren får frihet til å berøres av det som skjer og tolke det som står. Pesten er både en skildring av epidemi og sykdom, og forstått som en «dyster allegori over nazismen, en verkebyll og landeplage som hadde rammet det frie vesten og utløst en rekke ulike reaksjoner ....», som det står på bokomslaget.

Kan hende er boka også et varsel om «naturenes hevn» når vi mennesker turer fram som vi gjør?

Men akkurat nå,

NÅ!, brenner det i Moria Leiren på Lesbos. Tusenvis mister det lille de har av materielle ting og håp. Korona-smitten sprer seg. De stenges inne! De stenges ute! Mine indre bilder fra romanen Pesten – finner jeg igjen i reportasjene fra Moria. Boka får enda en dimensjon. Det forsterker lysten til å rope: Få dem ut! Få dem hit! Det kan være slitsomt å lese romaner!Man kan bli både trist og sint av dem, men det er verdt det:

FÅ DEM HIT!

Her er det jo trygt. Er det ikke rett og rimelig at vi deler på tryggheten? Er ikke pestens budskap: Vis hensyn—ta vare på hverandre!