Barnearbeid trenger ikke å være et skjellsord

Fem år gammel reiste Nora aleine på fly fra Alta til Bodø. Hun skulle besøke mormor og morfar på Rognan. I Engan gårdsbarnehage fikk hun være med ei fiskeskøyte på fjorden.

De fikk godt med både torsk og sei, og i barnehagen lagde barna fiskefarse og stekte fiskekaker.

Nora ville gjerne vise morfar hva hun hadde lært, og så bar det ut på Saksenvika igjen, nå i morfars småbåt. Vi fikk godt med klubbsei. Nora bløgga og morfar fileterte.

Hjemme ville Nora selv lage farse. Hun veide opp filet, målte opp melk, mel, salt, pepper og muskat, knuste egg og kjørte foodprosessor.

Nora var ikke til å stoppe. I to fulle timer produserte femåringen farse, mens morfar stekte seikaker. Da jobben var gjort, satte Nora seg svett på en stol, tydelig sliten.

- Nå fortjener du en is, sa morfar. Nora rista på hodet.

Først ville hun ha noe anna. Hun ville ha mobilen min. Hun ville ringe mamma i Alta. Stolt fortalte Nora hva hun hadde gjort, og fikk tilbake det fineste et barn kan få – mammas anerkjennelse for å yte til fellesskapets beste.

Da var Nora fornøyd.

I min barndom hadde vi mange arenaer der yngre og eldre sammen bidro til fellesskapet. Høstferien kalte vi potetferie. Da var det vanlig at byfolk besøkte slektninger på landet, og tok opp potet i fellesskap.

I 2020 er dette historie. Færre dyrker potet, og de som gjør det har maskiner til opptak.
Potetferien er erstatta av potetgullferie. Med mobil og Ipad kan barna i dag underholde seg selv, mens de gomler i seg godter.

Jeg har snakka med mange som måtte jobbe i slåtta i barndommen. Rake høy, og henge høy på hesjer. Der og da drømte de om frihet fra slåtta. Arbeidet var tungt, og mye anna frista.

Men, i ettertid, har ingen sagt til meg at de ville vært foruten denne barndommen. De savnet en frihet, men fikk tidobbelt betalt i tilhørighet og opplevelse av mening.

Høysommer, saft og nystekte hveteboller, onkler og tanter, søskenbarn, bestemor og bestefar, svette, mygg, lukta av nyslått høy. Alt smeltet sammen til en opplevelse av å høre til, ved felles ytelse til et åpenbart formål.

Det kommer jo en vinter. Dyra må ha mat.

Norge har ratifisert FNs barnekonvensjon. Vi er opptatt av at barn skal beskyttes. Men barne-
konvensjonen krever mer enn barnas rett til beskyttelse. Barn har rett til å delta i samfunnet. Barn skal altså ikke beskyttes mot deltakelse.

I dagens Norge er det ingen balanse mellom å yte og å nyte. Det er altfor lite ytelse og altfor mye nytelse.

Vi har redusert en hel generasjon til konsumenter. Vi bruker barnearbeid som et skjellsord. I andre deler av verden må barn jobbe fra morgen til kveld, ofte i usunne, farlige miljø. Det tar vi avstand fra.

Men det er ikke bra når pendelen svinger til det andre ytterpunktet heller. I vår del av verden trenger vi mer barnearbeid.

Forrige lørdags spaltist, Linda Sandåker, har et tankevekkende innlegg om sosiale medier. Hun kjemper selv en kamp mot Facebook. Det er en tøff kamp mot sterke krefter.

Ifølge Sandåker har Facebook ansatt flere
psykologer enn programmerere.

Psykologenes oppgave er å skape en avhengighet til Facebook. Men tilhørighet til et nettsamfunn kan aldri erstatte verdien av sosial tilhørighet i en virkelig, sanselig verden. All verdens likes kan aldri måle seg med verdien av mammas hengivenhet for Noras fiskefarseproduksjon.

Å være til nytte, i alle livets faser, er en menneskerett.

En gang var barns ytelse en nødvendig selvfølgelighet. I dag må vi bevisst lete etter naturlige ytemuligheter. Jeg ser forskjeller. Noen lar barnets medvirkning i dagligvarebutikken være å skrike seg til godter. Andre lar barnet løfte varene opp fra handlekurven i kassa. Det gjør en stor forskjell.

Både voksne og barn har tusen fold igjen for å kreve at barnet deltar, utfra egne forutsetninger.

I snømåking skal junior være med, med sin egen lille spade. Ved middagsbordet kan små hender sette på dekketøy. Mat er i det hele tatt en stor mulighet. I dag er det vanlig å investere flere hundretusen i lekre kjøkken, mens det investeres lite i opplæring i matlaging.

Barn kan sage og bære ved. Barn kan være med å brette klær. Barn kan…….

Barn som yter er også barn som nyter. Å yte
gir mening. Uten mening blir livet et jag etter forlystelser.

Og hvordan går det med Nora? Jo takk – bra. Allerede som niåring kom hun stolt til morfar med sin første seifilet hun selv hadde skåret.

Nora fikk en varm klem - og en kald is.

Trond Loge er 65 år, vokste opp i Haugesund, har bodd i Finnmark og bor nå i Saltdal. Han har vært lærer og daglig leder i Salten friluftsråd. I dag er han pensjonist med særlig interesse for å høste alt som kan spises, fra hav til høyfjell.