- Når uhellet er ute

Lørdag formiddag hadde jeg fri fra jobb. Planene jeg hadde lagt for dagen, innebar lite stress.

Jeg skulle bake pesto-snurrer til påskeferien, ta en tur innom Hageland for å kjøpe ulike nødvendigheter (og unødvendigheter) til vårens dyrking, og foreta et kjapt besøk på Amfi for å hente ut en resept på apoteket.

Lørdagen var så fin som den kan bli midt i mars. Sol, snø og blå himmel. Jeg kjente derfor på ei gryende påskestemning når jeg sto i gangen for å snøre på meg skoene. Det slo meg plutselig at jeg burde kjøpt litt Kvikk-lunsj. Det hører jo tross alt påska til. Og det skader vel ikke å tjuvstarte påska litt, gjør det vel?

Midt i denne ubekymra og muntre tankerekka hører jeg den umiskjennelige lyden at et Twitter-varsel.

- Melding om røykutvikling fra kafe på Amfi. Nødetater er på stedet, meldte politiet.

Mine første tanker gikk til en vaffel som hadde ligget litt for lenge i jernet. Ikke noe å bekymre seg for, tenkte jeg.

Det var ikke før vi svingte bilen ut fra Sykehusveien at jeg skjønte at det var litt mer alvorlig enn som så. Vi møtte på en ambulanse samtidig som politiet oppdaterte tråden på Twitter.

- Tre personer fraktet til legevakt for sjekk da de har pustet inn en del røyk.

Jeg bestemte meg for å dra direkte ned til Amfi, for å se hva som egentlig foregikk. Vel framme utenfor senteret så skjønte jeg at det var alvor. Salten Brann jobbet iherdig inne på Nosh. En politipatrulje var også på plass for å gjøre jobben sin.

Senteret var evakuert, og jeg lot meg imponere av hvor drillet vaktene var i situasjonen. Det er tydelig at de ansatte Amfi har øvd på situasjoner på dette. Og godt er det, når det man håper på aldri skal skje- faktisk skjer.

Jeg knipset noen bilder til nettsaken, og deretter lot jeg nødetatene jobbe i fred mens jeg dro innom Hageland. Som journalist ønsker jeg aldri å gå i veien for nødetater som jobber med en akutt situasjon.

Innen jeg kom tilbake var brannen heldigvis slukket, men det var en voldsom lukt som slo imot meg da jeg gikk inn på senteret. Jeg slo av en prat med gutta fra Salten brann og politiet.

Det slo meg at dette kunne gått riktig ille, om ikke nødetatene hadde vært så raskt på ballen.

Heldigvis gikk det så bra som det kunne gå, denne gangen. Men noe jeg alltid tenker over når jeg som journalist er ute for å dekke ulykker, branner og liknende - er hvor innmari takknemlig jeg er for den jobben som nødetatene våre gjør.

Politi, brannvesen og ambulansepersonell. Alle som én er de uvurderlige.

Ikke bare tar de hånd om den akutte krisen som har oppstått, enten det er det ene eller det andre. Men de ivaretar også menneskene i situasjonen. Enten det er de involverte, uheldige vitner til forferdelige hendelser eller pårørende.

Ofte opplever jeg at de gjør langt mer enn hva som er krevd av dem, og den omsorgen jeg så ofte har sett på ulykkessteder, er rørende å se.

Jeg håper jeg aldri havner i en situasjon der jeg har behov for hjelp av nødetatene, og det håper jeg du som leser også slipper. Men skulle uhellet først være ute, så er jeg utrolig glad for at vi har så dyktige folk ansatt i nødetatene i området vårt. De fortjener virkelig å bli hedret på skikkelig vis. Om ikke annet, så burde de i det minste fått en ekstra Kvikk-lunsj til påske.

Vi hadde nemlig ikke klart oss like godt uten alle våre uniforms kledte redningsmenn og kvinner.