Hege følte at hun måtte satse 250 prosent

Hege Ruud har fortalt mange ganger om hvordan hun som er ”søring” havnet i Nord-Norge og på Strøksnes. Men hun har aldri fortalt om kvalene hun hadde den gangen hun og mannen Kjell Terje Sevaldsen bestemte seg for å satse sammen og bygge hus der.

- Jeg var pissredd, innrømmer hun.

Mange kjenner Hege Ruud fra tida da hun var daglig leder på Kobbelv vertshus. Etter hvert sa hun opp og startet med sin egen bedrift, Heges Matopplevelser. Hun er engasjert i blant annet Salten matfestival, lokalt matnettverk, og hun samarbeider stadig med andre lokale firmaer og gründere om arrangementer og liknende.

Det var imidlertid ingen selvfølge at hun ble værende her nord.

- Det var ikke ideen min å bli her. Jeg prøvde å dra sørover igjen, men kom tilbake.

Det er Amors piler som får skylda - kjærligheten til fiskeren fra Strøksnes.

Hege Ruud syntes ikke det var noe problem å komme til Bodø, men da hun og Kjell Terje fant ut at de ville satse i lag og stifte familie, ble det vanskeligere.

- Han sa at han ville bo på Strøksnes, og da måtte jeg sette en fot i bakken. Hvor da, spurte jeg. Vi skal bygge hus, svarte han. Det hadde jeg ikke tenkt på en gang, forteller hun.

Riktignok fikk de rimelig tomt og tilskudd fra Sørfold kommune, men det var en stor terskel å trø over.

- Når du setter nøkkelen i døra taper du to tredjedeler av det du har investert, mener Hege.

Husbygging ble det, selv om Hege omtaler det som et kompromiss.

- Jeg hadde ingen ”lykkelig på bygda”-følelse, sier hun.

I mai 2002 sto huset ferdig, og måneden etter kom sønnen Audun til verden.

- Jeg husker at det kom noen fra kommunen for å ta bilder av oss siden vi hadde fått tilskudd fra dem, men jeg hadde ingen god følelse, innrømmer hun.

I ettertid mener Hege Ruud at det burde være mulig å prøvebo et sted før man går til det skrittet å bygge hus.

- Må man bygge selv for å kunne bo på landet? Det hadde vært fint å kunne leie et hus eller en leilighet først. Jeg følte at jeg måtte satse 250 prosent. Tenk om det ikke var oss? Da hadde vi stilt oss i et økonomisk uføre, sier hun.

Hege skjønner om terskelen for å bygge i utkanten ikke er like høy for dem som er derfra som det den var for henne som kom flyttende fra en annen kant av landet.

- Jeg har aldri drømt om et liv på bygda. Da jeg ble værende her, spurte venninnene mine sørpå hva det var jeg holdt på med og om jeg ikke skulle komme hjem, forteller hun.

Nå snart 20 år etterpå angrer hun ikke.

- Jeg har bodd meg til. Vi har dessuten et godt nabolag her, og jeg er mer sosial enn mange av de som bor midt i Oslo.

Nå mener Ruud at denne problematikken burde løftes opp på et politisk nivå.

- Er det et ønske om at folk skal bo her i bygda, eller er det ikke så nøye? Hvis de ikke vil at vi skal bo her, så må de si det høyt.

Aller helst skulle hun sett at kommunene hadde en bosettingsplan.

- Jeg har tenkt på det etter hvert som tilbudene her falt bort, som buss og postkontor. Strukturene må være på plass for at det skal bli lettere å bosette seg. Hvis man har en plan, så slipper man kanskje å vente i seks år på å få boligtomt.

Det er mange som pendler til jobb, så arbeidsplasser er ikke nødvendigvis det som skal til for å øke tilflyttinga, mener hun.

- Bolig er viktigst! At det bygges et hus her hvert 10. år, det gir ikke noe utvikling, sier Hege.

Mannen Kjell Terje og en kompis la inn bud på et av de siste husene som var til salgs på Strøksnes. Tanken bak var å kunne leie det ut til folk som ikke nødvendigvis vil ta sjansen på å kjøpe eller bygge eget hus med én gang.

Hege mener det er positivt at folk kommer flyttende utenfra, og at det kan bidra til å utvikle bygdene. Både Hege Ruud og Borghild Wingan som driver Bjørklund gård i nærheten er tilflyttere.

- Hadde det ikke kommet noen med øyne utenfra, så hadde det kanskje ikke skjedd så mye som det har gjort?

Man kan få til mye i eller fra utkanten, og det siste året har det blitt enda tydeligere. Teknologikurven har vært bratt, men det har vist at man kan gjøre mye over nett.

- Kanskje er det noen som vil benytte muligheten til å flytte mer landlig og jobbe derfra? Men da må kommunen være på, sier hun.

ARTIKKELEN FORTSETTER
PÅNESTE SIDE